Åtte timer med mistanke og mistro

Fredag 22. juli 2011 eksploderte en bilbombe utenfor regjeringsbygget i Oslo. Åtte mennesker ble drept. Bomben var laget av en mann. Noen timer senere angrep den samme mannen Utøya hvor 69 mennesker ble drept.

Dagen terrorangrepet skjedde var Shavis Ali på jobb som taxisjåfør på Oslo lufthavn. Der satte en norsk kvinne i 60-årene seg inn i taxien hans. Hun skulle til Frogner i Oslo. Radioen i taxien sto på med nyhetsoppdateringer.

Shavis er født, oppvokst og utdannet i Norge. Foreldrene hans kommer fra Pakistan. Kvinnen så på Shavis og sa:

– De som har gjort dette, må være noen av dine brødre.

Dagen vi aldri glemmer

Dette skjedde 22. juli 2011, en av de mørkeste dagene i norsk historie.

– I taxien var det jeg som var målet

Før noen visste hvem som sto bak terrorangrepet, ble det rettet mistanke mot muslimer i Norge. 

Klar Tale møter Shavis Ali ved 22. juli-minnestedet på Utøykaia, 15 år senere. Han blir tydelig preget når han forteller om sin opplevelse. 

Det damen sa kom overraskende på Shavis.

– De som ble drept var nordmenn som meg. Terroristen skilte ikke mellom oss. Han angrep Norge. Jeg trodde hun ville snakke om dem som hadde mistet livet. Men i taxien var det jeg som var målet, sier Shavis stille.

Han kjørte henne til Frogner i stillhet. Etterpå ringte han sjefen sin, en etnisk norsk mann.

– Sjefen sa at jeg ikke trengte å jobbe før situasjonen roet seg for muslimer. Han tilbød meg full lønn uten å jobbe. Én nordmann hadde ydmyket meg. En annen hadde beskyttet meg, sier Shavis.

– Gjem deg, sønn!

Iffit Qureshi er menneskerettighetsaktivist og fotojournalist i Oslo. Ettermiddagen den 22. juli kjørte hun mot Karl Johans gate for å hente sønnen Zeeshan på 16 år.

Iffit så røyken over Oslo sentrum. Så ringte en norsk venninne og sa det er farlig i Oslo.

Hun anbefalte henne å dra ut av byen.

Det var det øyeblikket frykten kom. Hun hentet Zeeshan.

– Jeg ba ham sitte på gulvet i bilen. Han var 16 år og hadde kort skjegg. Jeg var redd for at hvis muslimer ble skyldt på, kunne sønnen min bli et mål.

På bomstasjonen

Mohammad er født i Norge med innvandrerforeldre. I 2011 jobbet han med å kreve inn bompenger på E6 Raukerud bomstasjon i Østfold.

Den kvelden hørte han mye. Noen sjåfører slengte rasistiske kommentarer gjennom vinduet.

– Da én sjåfør så meg i vinduet til bomstasjonen, kastet han myntene rett på meg og kjørte av gårde. Det forteller Mohammad til Klar Tale.

Men det vanskeligste var ikke sjåførene. Det var kollegaen hans.

– Hun var veldig hysterisk. Hun mente hele tiden at det måtte være muslimer bak. Da jeg konfronterte henne, sa hun at en nordmann aldri kunne gjøre noe slikt.

Noen måneder senere ba hun om unnskyldning.

– Jeg tilga henne. Men jeg husker fortsatt de timene. Jeg tenkte stille på min egen identitet og tilhørighet til Norge.

Klar Tale har også snakket med en mann med bangladeshisk bakgrunn. Han ønsker ikke å stå frem med navn. Han var på jobb og så nyhetene på TV i møterommet 22. juli. En kollega sto ved siden av ham og sa høyt:

– Muslimene får være forberedt nå. Vi nordmenn kommer til å reagere.

Mannen sa ingenting. Han forlot kontoret og kjørte hjem. Han kjente en tung følelse han ikke hadde ord for.

Hadde frykten noe grunnlag?

Ifølge 22. juli-senterets nettsider skrev noen på Twitter klokken 16.47: Al-Qaida i Norge, hvorfor?

Frykten for et islamistisk angrep var ikke uten grunn. I 2005 publiserte den danske avisen Jyllands-Posten karikaturer av profeten Muhammed. Det utløste massive protester i muslimske land over hele verden.

I 2010 kom boken «Taushetens tyranni» ut på norske Cappelen Damm. Boken handlet om ytringsfrihet og karikaturstriden. Den var skrevet av Flemming Rose. Han var kulturredaktøren i Jyllands-Posten som selv hadde bestilt karikatur-prosjektet.

Folk var raske med å koble det sammen den ettermiddagen. Klokken 16.52 spurte noen på Twitter: Kan dette ha noe med tegningsboken fra Cappelen å gjøre?

Ingen visste. Men rykter trenger ikke fakta for å spre seg.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hadde også skrevet om karikatursaken i sin trusselvurdering for 2011. De vurderte islamistisk ekstremisme som den største trusselen mot Norge. Høyreekstremisme ble ikke sett på som en alvorlig trussel.

Det viste seg å være feil. Fem måneder senere angrep en høyreekstremist Norge. Han brukte politiuniform og PSTs navn for å lure seg inn på Utøya.

Det var ikke en muslim

Fra klokken 15.25, da bomben eksploderte, tok det nesten åtte timer å få vite hvem som sto bak. Klokken 23.20 holdt Oslo-politiet pressekonferanse og fortalte sannheten.

De fortalte at den pågrepne var en 32 år gammel etnisk nordmann og høyreekstremist. 

Når Shavis Ali husker den dagen, tenker han på passasjeren i taxien. Han ser ned en liten stund. Så sier han stille:

– Jeg skulle ønske jeg kunne finne henne igjen. Og si til henne: terrorister tilhører ingen. Ikke etniske nordmenn. Ikke muslimer. De representerer ingen av oss.

Noen dager etter angrepet marsjerte tusenvis gjennom Oslos gater med røde roser. Folk fra alle bakgrunner gikk side om side.

Iffit Qureshi husker det godt. Men hun advarer mot å tro at alt ble bra etterpå.

– Rosemarsjene var vakre. Men rasisme og islamofobi forsvant ikke fra Norge den dagen.

Andre kilder: Politiets sikkerhetstjeneste, 22.juli-senteret.