Gammel kunst med krøll

En nese stikker opp fra en haug med krøllet ull. En hånd løfter synålen med lintråd igjen. Så stikkes det et nytt hull i saueskinnet. Slik satt de som laget skinnfeller på gårder i Norge for flere hundre år siden. En oktoberdag i 2011 syr ei dame på Gjøvik i Oppland.

– En skinnfell var en god års- betaling for ei tjenestejente i gamle dager. Da hadde de så de klarte seg, forklarer Britt Solheim. Solheim er en moderne skinnfell-maker og bor på Gjøvik. Hun er ivrig på ull og fell. Hun holder kurs rundt om i landet.

For flere hundre år siden var det få dyner i Norge. Men folk måtte holde varmen i kalde netter. Da var sauen viktig for folk. Skinnet til en sau var for lite for en hel kropp. Men skinnfeller sydd sammen til en fell, gjorde at familiene ikke frøs.

– I gamle dager var det menn som laget fellene. De reiste rundt fra gård til gård. Der jobbet de med saueskinnene og sydde skinnfeller mot betaling. Fellen holdt noen år til den var slitt ut. Dermed finnes det ikke så mange slike gamle feller igjen i Norge i dag, forklarer Solheim.

Det er 12 damer som vil jobbe videre med den gamle tradisjonen denne gang. Live, Aud, Linette, Trine og Norunn er blant damene som er på kurs. Live driver gård sammen med mann og barn.

– Jeg har en sau av rasen norsk spælsau selv. Jeg vil lære dette for å kunne gjøre mer ut av det vi har på gården, sier hun.

Aud har lyst på et herlig sofapledd. Trine skal bli bestemor for første gang. Og hva er vel ikke mer naturlig enn å sy en varm pose til babyen som kommer?

– Alle kan sy skinnfell, sier Solheim. Men det blir penere jo flere feller du syr, forklarer hun. Skinnene måles og klippes for hånd. Damene sitter med hver sin haug av myke og pene skinn. Solheim forklarer og viser. Forskjellige raser av sau er bra til ulike feller. Det banker i hjertet når Live setter saksa i skinnet for første gang. Men med rett teknikk holdes ulla fin. Da blir også skinnet delt riktig. Så er det å måle, tegne, klippe og sy.

– Det viktigste fellemakeren hadde, var ei skjærenål. Det er ei nål med kniv på. Hadde han den og holdt den skarp, var familien sikret penger, forteller Solheim.

Norunn sier at hun nesten ikke har fingertupper igjen. De er så såre etter all jobbingen. Nåla er skarp, og Solheim har plaster i veska. Linette har mye igjen å sy.

– Jeg sydde til klokka 3.00 i natt, forteller hun på dag to av andre kurshelg. Solheim tok en gang tiden. Det var da hun fikk veldig kort tid på å sy en skinnfell. Den skulle lages av seks skinn. Fellen tok 42 timer å lage.

Et sted i Norge startet tradisjonen med å trykke mønster. De trykkes på baksiden av skinnfellene. Hallingdal i Buskerud er et av stedene hvor de brukte trykk. Mønsteret var viktige symboler i folketroen. Malingen var laget av kokt bark fra tresorten or. Det ble skåret ut mønstre i blokker med tre for å trykke dem. Damene vurderer mange av de samme mønstrene denne lørdagen på Gjøvik.

– Kanskje den? Nei, det mønsteret er finere enn det. Ja, og dét må med, sier damene mens de velger.

Aud tar maling på treblokka. Nå starter det som er mest spennende. De hvite flatene skal fylles med mønster og maling. Hun trykker. Et dragemønster brer seg utover fellen. Blir det veldig galt,må det bare bli sånn. Det er vanskelig å angre.

Etter ni timers arbeid med trykking, har alle hvert sitt kunstverk. For noen er det enda litt jobb før de er ferdige. Men Norunn er sikker. Sofapleddet blir ikke det siste.

– Jeg skal sy en fell til senga. Kanskje ikke med én gang, men om litt. Det varmer så godt og er så vakkert, sier hun.