Denne saken sto opprinnelig på trykk i Klar Tale i 2010.
«Nå har vi vaska gølvet», synger vi. Sangen heter «Julekveldsvisa». Den ble trykket for første gang i 1951. Nå er den en del av jule-tradisjonen.
– Alf Prøysen vokste opp på Ringsaker i Hedmark. De hadde mange skikker i jule-feiringen. Det var yrket til Prøysen å lage viser og tekster. De handlet ofte om hva mennesker gjorde. Derfor skrev han også om jula, forklarer Knut Imerslund til Klar Tale. Han er leder av foreningen Prøysens venner.
Prøysen skrev i flere år små tekster til avisa Arbeiderbladet i Oslo. Den heter nå Dagsavisen. Han skrev om ting som skjedde i livene til folk. Rundt jul lagde han fortellinger for barn og viser. De meste kjente sangene er «Musevisa», «Romjulsdrøm» og «Julekveldsvisa».
Elin Prøysen er Alf Prøysens datter. Hun tror at faren tenkte på familiens jul når han skrev.
– Broren min og jeg gikk julebukk sammen med andre unger. Det gjorde nok pappa da han var liten også. Det var akkurat som i visa «Romjulsdrøm», forteller Prøysen til Klar Tale.
Historien om «Julekveldsvisa» begynte på Sem i Asker i 1944. Der gikk Arnljot Høyland på Statens småbruklærer-skole. Prøysen jobbet på en gård rett ved skolen. Han var ofte sammen med elevene der. En dag spilte Arnljot sanger på et piano. Prøysen hadde kommet inn for å lytte. De to ble venner. Prøysen og Høyland ble viktige i en revy-gruppe på skolen.
I 1944 skrev Høyland en melodi til en tekst som Prøysen skrev. Det var «Lærlingevise». Den glemte Prøysen aldri, forklarer Knut Imerslund.
I 1951 ble Prøysen bedt om å skrive ei vise om jul. Nils Johan Rud var redaktør for arbeidernes magasin «Magasinet for alle». Han trengte en sang til jule-utgaven. Da ringte Prøysen til sin gamle venn fra Sem. Høyland ga ham lov til å bruke melodien fra «Lærlingevise» til visa om jul.
«Julekveldsvisa» handler om ei mor som forbereder julen. Hun samler barna ved vinduet. De skal se etter den vakre julestjerna. Noe av dette gjorde også Prøysen-familien.
– Da han skrev «Julekveldsvise», var broren min liten og lå i vogga. Han var to år yngre enn meg. Så vi to ungene passer godt inn i visa, sier Elin Prøysen. Hun nevner strofen «imens je rugge vogga så bror din får en blund».
I samme sang synger Prøysen om «jordmor Matja». Elin Prøysen sier at hun ofte får spørsmål om henne.
– Jeg vet ikke om han tenkte på noen bestemt, selv om mange mener det. Men det er jo et flott symbol at Betlehems-stjerna lyser over taket til ei jordmor. Pappa brukte navnet «Matja» flere ganger på kvinner som var omtenksomme, snille og hjelpsomme, sier hun.
Imerslund mener at Prøysen skrev om sin egen mor, bestemor og ei lokal jordmor.
– Jordmora som tok imot Prøysen da han ble født, het Helga Johansen. Han hadde et godt forhold til henne. Mor hans het Julie. Han hadde også en mormor som het «Matja». Alle disse kvinnene var viktige for Prøysen, sier Imerslund.
«Julekveldsvisa» er skrevet på den dialekten Prøysen brukte. Det var Ringsaker-dialekt. Slik ble sangen mer folkelig.
Imerslund tror at folk fortsatt synger den omtrent som orginalen fordi den er blitt en slags familie-tradisjon.
– Prøysen skrev mye om det å følge tradisjoner. Det er også de snille visene og tekstene til Prøysen som vi husker og bruker. Ikke tekster om fattigdom. «Julekveldsvisa» ser framover mot noe fint som skal skje. Akkurat som vi gjør i jula, sier han.
Hos Prøysen var det også hyggelige jule-tradisjoner. – Vi bakte kaker og kjøpte pakker før jul. Julaften var det ribbe-middag, gang rundt juletreet og pakker. Ganske vanlig, med andre ord, sier Elin Prøysen.