Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
En morgen blir livet ditt delt inn i to deler. En del før, og en del etter at du reiser til et annet, fremmed land for å redde livet til deg selv og barnet ditt.
De spør meg: «Hvordan var det og hva følte du da?» Og du bare er i et fremmed land. Du kan ikke språket, du kjenner ikke folk eller deres kultur. Du er som et barn som begynner å lære og leve på nytt.
Du kan ikke tro det og tenker at dette er en drøm. At du vil våkne opp og at alt vil være som før. Men dette er ingen drøm. Jeg har bodd i Norge i ett år nå. I dette kalde, vakre landet med strålende sol.
Det har vært et vanskelig og interessant år for meg. Jeg har lært norsk i ett år allerede.
De spør meg: «Hvordan er det å lære et nytt, ukjent språk fra null når du er 45 år gammel?» Og jeg svarer at det er en vanskelig og lang vei som krever innsats, tid og lyst.
Uten hjelp fra en lærer og en skole er det ikke mulig å lære et nytt språk. Jeg går på en voksenopplærings-skole nå. Jeg mener det er en flott skole.
Jeg er heldig som har to flinke og snille lærere. De gir meg lyst og kjærlighet til det norske språket.
Etter noen måneder kunne jeg allerede se norsk TV, høre norske podkaster, gå på språkkafé og forstå litt hva nordmenn sier.
Jeg er veldig takknemlig for dette året.