Kolsom og Emine vil hjelpe innvandrer-kvinner

– Baluchi, dari, farsi, urdu, engelsk.

Kolsom Husseinbor fra Iran tar en kort pause. Hun tenker seg om.

– Og ja, norsk.

Hun ramser opp alle språkene hun kan. Disse kommer godt med i jobben hun nå skal til med.

– Av og til må jeg tenke meg litt om. Før jeg skal snu hodet over på et nytt språk.

– Det kan bli litt kaos, sier hun og smiler.

Som sykepleier møter hun mange forskjellige mennesker. Hun får også bruk for språkene hun kan der.

Husseinbor og Emine Turgut møter Klar Tale på Bragernes torg i Drammen. I kommunen er nesten tre av ti personer innvandrere. Eller barn av innvandrere. De kommer fra 150 ulike land.

Kanskje på tide at de får sine egne bydelsmødre?

Husseinbor og Turgut gleder seg. De er ferdige med opplæringen. De er blitt bydelsmødre. Drammen har 14 kvinner som står klare til å hjelpe andre kvinner – til høsten. Spesielt dem med annen bakgrunn en norsk. Sammen kan de snakke 16 ulike språk.

– Vi vet at kvinner allerede ønsker vår hjelp, sier de.

Men bydelsmødrene i Drammen starter først til høsten. I juni har de et stiftelsesmøte.

Nasreen Begum startet organisasjonen Bydelsmødre Norge i 2016. Oslo har mange slike frivillige kvinner. Snart er det 200 bydelsmødre i Norge.

– Vi skal ha samtaler med kvinner. Vi skal ikke vaske hus eller gjøre jobben til det offentlige, sier Turgut.

Hun beskriver bydelsmødre som en bro mellom folk og det offentlige. De skal veilede. Fortelle hva Norge tilbyr av tjenester og hjelp. Bare tenk Nav, barnehager, skoler, legevakt, politi og krisesenter.

Turgut kom til Norge fra Tyrkia, men har bodd i Drammen store deler av livet. Hun snakker flytende norsk, men også tyrkisk.

– Barn som kommer til Norge, klarer seg ofte godt. Men moren min hadde det mye vanskeligere, forteller hun.

Turgut så hvordan moren slet, hun fikk ingen ekstra hjelp av noen. Som barn var ikke Turgut med på leirskoler. Foreldrene visste ikke hva det var. Derfor vil hun hjelpe andre i samme situasjon.

Innvandrere kan havne utenfor på mange måter. Noen kvinner blir satt til husarbeid, fordi mannen vil være den eneste som jobber. Andre kan slite med å forstå hva som blir sagt i et foreldremøte. Eller hos legen. Noen blir utsatt for vold.

– Da skal ikke vi gå inn og ordne opp. Vi skal fortelle hvor de kan få hjelp, sier Husseinbor og Turgut. Begge er opptatt av å si at de har taushetsplikt. De har ikke lov å si videre det kvinnene forteller.

Begge de to har vanlige jobber ved siden av. Husseinbor jobber i turnus som sykepleier, mens Turgut jobber i barnehage. De er spente på hvordan det blir å kombinere frivillighet og jobb. Bydelsmødre får ikke lønn. De må fortsatt jobbe i sine vanlige jobber.

Alle bydelsmødre skal igjennom opplæring. De har som regel en annen bakgrunn enn norsk. I opplæringen handler det om temaer som familie, helse og samfunn.

De skal være synlige i samfunnet. For eksempel under arrangementer og festivaler. Dessuten fikk bydelsmødre en viktig rolle under korona-pandemien. De ga innvandrere viktig informasjon. Samtidig slet myndighetene med å nå fram til alle.

[ Mange innvandrere vil ha mer oversatt informasjon ]

Husseinbor ser fram til å begynne som bydelsmor:

– Jeg brenner for å hjelpe kvinner og barn, sier hun.

Andre kilder: Drammen kommune, Bydelsmødre Norge