– Her bodde vi. Ukrainske Tamara Tonkonozhenko holder mobilen med strak arm. Hun viser et bilde. Boligblokken er bombet i stykker. Du ser noen tomme, sorte hull der det en gang var lys og varme.

– Og her bodde naboene, sier mannen Ihor Dontsov. Også deres hjem er knust av raketter.

I dag er ekteparet i trygghet. De bor nærmere 3.000 kilometer unna hjembyen Kharkiv i Ukraina. Hjem er nå Blå Kors sitt mottak i norske Drammen. Men de er på flyttefot igjen. I Trondheim venter et nytt liv. Dit tar paret med seg sine to barnebarn; Kristina og Ksenia. Besteforeldrene tok dem med seg da de flyktet til Norge, mens resten av familien måtte bli igjen i Ukraina.

«Takk», «jeg er ...». Familien på fire har lært seg noen ord på norsk siden oktober. Med språkhjelp fra mottaket forteller de om krigen som herjer i hjemlandet. Og om savnet etter familien.

Den vonde datoen 24. februar nærmer seg. Natt til denne dagen i fjor knuste Russland freden. Da rullet russiske tanks over grensa og inn i nabolandet Ukraina. Folk bråvåknet av ulende flyalarm. De løp i frykt til bomberom.

Kharkiv var et av de første stedene russerne kom til. De beholdt kontrollen i områder rundt storbyen i månedsvis. Angrepene mot byen har kostet livet til mange voksne og barn. Nærmere tusen vanlige folk er funnet døde, sa en politisjef da russerne ble jaget bort i fjor høst. Byen til Tonkonozhenko og Dontsov var ikke til å kjenne igjen. Barneleker lå veltet ut av ruiner. Utallige hjem er lagt i grus.

Ekteparet trodde ikke sine egne ører og øyner da russerne kom. Soldatene hadde holdt til ved grensa i lang tid. Det skapte selvsagt en slags uro. For ingen visste hva Russlands president tenkte. Likevel trodde mange at Russland ikke ville invadere. Ukrainere og russere bor side om side øst i Ukraina. Mange ukrainere snakker russisk. De har vært gode venner med naboen i øst.

– Hat? Nei, det er ikke hat mot russere vi føler. De trodde de skulle befri oss og hjelpe oss, sier Tonkonozhenko stille. 64-åringen beskriver forholdet til russere mer som ubehagelig. Det har blitt vanskelig.

Den stygge lyden av eksplosjon, våpen og flyalarm 24. februar var vanskelig å ta feil av. Den rev dem ut av trygghet og søvn. Satte dem rett i handling. De måtte komme seg bort. Klær ble kastet i kofferter. Katten ble trygt plassert i armene.

– Det var støy og bråk. Og veldig skremmende, sier Tonkonozhenko på russisk. Fortsatt er det skremmende for henne å høre fyrverkeri eller tordenvær. Lyden ligner raketter og bomber som treffer et mål.

Barnebarnet Ksenia husker hun fikk melding fra ei russisk venninne da krigen startet. Hun lurte på hva som skjedde, og om det gikk bra. Mens Ksenias kusine Kristina var redd for å miste mamma.

– Jeg har en liten bror. Han var bare en ettåring da krigen startet. Mamma lærte meg hvordan jeg skulle stelle ham hvis noe skulle skje. Det var det eneste jeg klarte å tenke på, forteller 16-åringen.

– Jeg ville jo ikke miste mamma, sier tenåringen.

Bestemor Tonkonozhenko, bestefar Dontsov og familien gjemte seg i kjelleren i blokka. I ukesvis satt de bare og ventet. Russerne var kommet for å bli.

En liten, forlatt hytte 180 kilometer unna ble løsningen. Der lå de tett i tett på madrasser, forklarer Tonkonozhenko med hendene og ord.

– Hadde dere nok mat?

Ansiktet til Tonkonozhenko lyser opp. Hytta lå i et område der de kunne dyrke mat. Hun viser fram bilder av fisk de fikk tak i, og barn som hjelper med å høste poteter.

Besteforeldrene og barnebarna ler og peker. De snakker i munnen på hverandre, forteller og mimrer.

Inne i Kharkiv var mat ingen selvfølge etter alle angrepene. Folk var sultne og tørste.

I Norge verker savnet etter resten av familien. For det er det krigen gjør. Den splitter familier som er glade i hverandre. Nå bor resten av familien utenfor byen i Ukraina, nært et kjernekraftverk.

– De er redde for angrep der. At det blir et nytt Tsjernobyl, sier Tonkonozhenko. Og viser til den berømte atomulykka i 1986.

Tonkonozhenko roser Norge. Hun har tro på framtiden som venter dem i Trondheim. Der har de universiteter. Barnebarna kan studere noe etter hvert. Kanskje interiør-design.

– Vi kan finne oss en viking, sier 16-åringene.

– De vil ikke tilbake til Ukraina, sier tolken. Og smiler.

Hos Blå Kors i Drammen leder Tanja Vatnås virksomheten. På det meste tok de imot rundt hundre ukrainere. Nå bor det over 50 i lokalene.

Hun synes det er tøft å ta farvel med dem som bor der. Men slik er det norske systemet. Ukrainerne skal bo ute i kommunene.

Vatnås har av og til spurt seg selv: Kan et hjerte bli for fullt? Finnes det flere tårer å gråte? Hun har alltid plass til flere i hjertet sitt. Det blir aldri fullt, sier hun.

– Vi fikk møte ekteparet som ble gravd fram fra ruiner. Og som nesten døde av angrepet. De kom hit til mottaket. Senere fikk de vite at de kunne fortsette å bo i Drammen kommune. Da jeg fortalte det til damen, skalv hun i knærne. Hun var så glad at hun nesten besvimte, sier Vatnås.

– Vi gråt alle sammen.

---

Fakta: Krig i Ukraina

• Russland invaderte Ukraina for fullt 24. februar 2022.
• Krigen har sendt folk på flukt inne i landet og til andre land i Europa.
• Flere av flyktningene får beskyttelse i Norge.

---