Barn på Gaza har mistet alt. De er stille, stive av skrekk eller gråter. Katrin Glatz Brubakk fra Norge møter disse små menneskene. Hun har sett krig før. Men barnepsykologen kunne aldri ha forberedt seg på det som skjer i det lille landområdet. Våpenhvilen Gaza fikk oppleve, varte ikke. Angrepene fra naboen Israel er i gang igjen.
– Det vanskeligste er å dra, sier Katrin når Klar Tale møter henne i Norge. Hun kan dra hjem til tryggheten, mens barna må bli igjen i ruinene.
– Det er så urettferdig.
I jobben som hjelpearbeider har Katrin sett mye. Barn som har mistet beina sine under bombeangrep, foreldre som har sett barna sine sulte til de dør, og foreldre som ikke lenger klarer å beskytte familien sin. Hennes kollegaer på sykehuset har mistet sine egne hjem, men de fortsetter å jobbe, fordi noen må.
En hverdag preget av frykt
På Gazastripen treffer vinden presenningene som fungerer som vegger. De er festet med tau og gamle strømledninger. Sand og støv fyller luften og legger seg som et teppe oppå presenningen.
Husene palestinerne en gang hadde, er nå borte. De er blitt nødt til å sette opp midlertidige telt for å ha noe å komme hjem til.
Fra et telt kommer lukten av brent plast.
– Folk fyrer med det de finner. Plastposer, gamle sko, rester fra møbler. Alt brenner, forteller hun.
Blikkbokser er stablet oppå hverandre. De fungerer som en ovn. Over flammene forsøker noen å lage mat.
Mens noen lager mat, er noen andre nødt til å skaffe vann. Det er lange køer for å få tak i en vanndunk. Mange må også dra langt for å skaffe det. For å klare å bære alt sammen, bruker de alt fra esel til andre transportmidler.
– Folk bruker det de har. Alt blir gjort om til transportmidler for vannkanner og andre ting. Det er en kamp om å skaffe det mest nødvendige, hver eneste dag, sier Katrin.
Når barn slutter å leke
På sykehuset hvor Katrin hjelper til, møter hun barn som har mistet alt. Noen har mistet beina sine. Noen har fått huden brent bort i en eksplosjon. Noen har mistet hele familien sin.
En tre år gammel jente klamrer seg fast til moren sin. Hver gang noen kommer nærmere enn to meter, stivner hun til. Blikket blir tomt, og kroppen blir hard som stein.
– Før krigen var hun nysgjerrig og leken. Nå tør hun ikke slippe taket på moren sin. Hun ble sånn etter at lillesøsteren sultet i hjel foran øynene hennes, sier barnepsykologen.
På en annen avdeling ligger en fem år gammel gutt. Han spiser nesten ingenting. Kroppen er tynn. Han har mistet både faren sin og det ene beinet sitt. Han vil ikke se noen. Han vil ikke snakke.
– Barn reagerer ulikt. Noen gråter og skriker. Andre trekker seg helt tilbake. Men felles for dem er at de har mistet troen på at de er trygge. Og det er noe som vil prege dem resten av livet, sier hun.
Et håp om en vanlig hverdag
Utenfor sykehuset fortsetter folk på Gaza sin vanlige hverdag, på sin måte. De som kan, forsøker å tjene penger. Små markeder er satt opp mellom de midlertidige teltene. Her selges ris og linser, plastflasker med olje, pulverkaffe og kjeks.
Lukten av falafel blander seg med lukten av råttent søppel. Fluer svermer rundt klær som henger til tørk på gjerder og ledninger. Barn leker og forsøker å være så vanlig som overhodet mulig.
– Du ser at folk prøver så godt de kan. Selv under krig prøver folk å leve, sier hun.
Når verden ser bort
Katrin vet at hun alltid kan reise hjem til Norge. Til et hus som står der det alltid har stått. Til et kjøleskap med mat og en seng som alltid vil være varm. Samtidig vet hun at menneskene hun forlater, ikke har noen vei ut.
– De spør meg ofte: Hvorfor stopper dere ikke krigen? Hvorfor ser bare verden på?
– Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på.
Men hun vet én ting. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
– Vi kan alle bidra. Noen gir penger, noen engasjerer seg politisk. Noen deler informasjon, slik at verden ikke glemmer krigen. Selv et smil til noen som trenger det, kan bety noe.
– Hjelp begynner alltid med medmenneskelighet.
Folk på Gaza fortsetter å kjempe for å overleve, dag etter dag. Det finnes ikke nok mat, ikke nok medisiner, ikke nok trygghet. Men så lenge noen ser dem, så lenge noen bryr seg, føler de fortsatt på et slags håp.
