Les ukens e-avis
Andre tjenester
Kommer aldri over tapet av storebroren
15 år etter terroren på Utøya har Rino lært seg å leve med tapet av storebroren. Fortsatt er Fredrik med ham i tankene hver dag.
Sommeren 2011 var 18 år gamle Fredrik Lund Schjetne på leir med AUF. Han hadde vært på Utøya året før også, og gledet seg til å komme tilbake. Dette var Fredrik sin sommeridyll.
Fredrik hastet ut døra hjemme på Eidsvoll, og glemte nesten å si hadet til foreldrene og brødrene før han dro. Ingen visste at dette ville bli familiens siste farvel med Fredrik.
18-åringen hadde nettopp startet på voksenlivet. Han var kokkelærling på Litteraturhuset i Oslo. Han tok toget inn til byen hver dag, og satte pris på den stille tiden på toget.
Når han var hjemme, elsket han å følge med på alt mulig av sport. TV-en i barndomshjemmet viste alt fra sjakk til Tour de France når Fredrik var hjemme.
Fredrik var en gutt som passet på alle rundt ham. Han både beskyttet de som trengte det, og hadde alltid en hjelpende hånd å strekke ut. Han var opptatt av å skape et inkluderende samfunn med plass til alle, uansett bakgrunn.
– Jeg har alltid med meg Fredrik, uansett hva, sier Fredriks lillebror Rino.
– Jeg håpte bare at Fredrik gjemte seg
22. juli 2011 får ungdommene på leir vite at en bombe har gått av i Oslo. En mann kledd ut som politi kommer til øya. Han sier han skal passe på dem. I stedet, begynner han å skyte.
14 ungdommer blir drept ved pumpehuset på øya. Fredrik er en av dem. Totalt mister 69 personer livet på Utøya denne dagen.
Mens alt dette pågår sitter Rino hjemme. Det er ingenting han kan gjøre.
– Jeg håpte bare at Fredrik gjemte seg, sier Rino.
– Gjør det ekstra vondt
Klar Tale møter Rino hjemme hos ham på Stange. Det er 15 år siden Fredrik døde. Men minnene om broren lever videre i Rino.
– Forholdet vårt hadde utviklet seg veldig godt den sommeren. Vi gjorde mye fint. Jeg var på klassetur til Oslo. Da møtte Fredrik meg på stasjonen og viste meg rundt på jobben hans, sier Rino. Fredrik var kokkelærling på Litteraturhuset i Oslo.
Det var tre års aldersforskjell mellom brødrene. Fredrik var 18, Rino var 15. Nå som de begge hadde blitt litt større, føltes aldersforskjellen mindre. Plutselig hadde de felles interesser. De dro på kino og så den siste Harry Potter-filmen, og så sport på TV.
Brødrene hadde begynt å være mer og mer sammen. De hadde blitt gode venner den sommeren.
– Det er kanskje det som gjør det ekstra vondt.
De fryktelige dagene
– Jeg fikk en melding om en eksplosjon i Oslo. Jeg tenkte bare det var kinaputter i en kiosk eller noe sånt, sier Rino. Han var ute med en venninne. Mobilnett var ikke vanlig på denne tiden. Rino kunne ikke sjekke nyhetene.
– Da jeg kom hjem skjønte jeg at det var mer alvorlig, sier han.
Noen timer senere får foreldrene en melding. Det er noen som skyter på Utøya. Der er jo Fredrik. Faren kastet seg i bilen. Han skulle ut og hente sønnen sin. Ut på kvelden drar moren også. Rino og den yngste broren blir satt igjen hos et vennepar.
– Jeg prøvde å sove, men det gikk ikke. Jeg husker at jeg sjekket nyhetene omtrent hvert minutt, forteller Rino.
Dagen etter kommer foreldrene hjem. Fredrik er savnet. De vet ikke hvor han er, om han lever eller er død.
Plutselig ringer en av vennene. Fredriks venn gir dem beskjeden de både hadde ventet og fryktet: Fredrik var død.
Stemplet
Rino forteller at han var i en sjokktilstand i flere år etterpå. Månedene og årene etter at broren ble drept, husker han lite av.
Høsten etter brorens død startet Rino på videregående. Han føler han ble stemplet som «han som mistet broren sin på Utøya» av de rundt ham.
– Folk tok masse forholdsregler rundt meg, uten at jeg fikk være med å ta det valget selv. Jeg tror folk syntes det var vanskelig å være rundt meg. Og det skjønner jeg jo, sier Rino.
– Men jeg hadde jo ikke noe behov for å snakke om det med dem. Jeg hadde bare behov for å ha folk rundt meg.
Våknet fra sorgen
Ett år etter tragedien kom et vendepunkt for Rino. Han fikk kjæreste.
– Det var fortsatt veldig mørkt på den tiden, men hun ble et lite lyspunkt, sier han.
– Vi har på mange måter vokst sammen, med den sorgen. Jeg var fortsatt i en sjokktilstand, men på et punkt «våknet» jeg, og ble mer tilstede igjen. Kona mi sier det skjedde da vårt eldste barn var ett år.
Fortsatt er juli måned alltid tung. Da kommer traumene frem igjen. Han blir tappet for energi og våkner svimmel hver morgen, slik det var da han var ungdom.
– Jeg er ikke meg selv i juli, sier han.
Minner om en bror
I dag er Rino voksen. Han giftet seg med jenta han møtte i 2012. Sammen har de to små barn og to hunder. Nå jobber Rino selv med unge som sliter med psykisk helse.
– Du kommer nok aldri over det, men du lærer å leve med det, sier Rino om sorgen av å ha mistet broren.
Selv om juli fortsatt er vanskelig, er resten av året bedre. Da er det de gode minnene fra broren Rino har med seg. Minnene om en bror som var omsorgsfull og så alle rundt seg. VIktigheten av likeverd og inkludering er også verdier Rino tar med seg etter Fredrik.
Rino sier han har tatt et bevisst valg om at det ikke skal bli identiteten å være etterlatt etter 22. juli. Han skjuler det ikke, men vil heller ikke dyrke det.
– Det viktigste er å klare å leve uten å dyrke sorgen.