Slik trosser skuespillerne dysleksien

Skuespiller Tobias Santelmann sier at han i tenårene aldri hadde stor glede av å lese ting.

– Men dysleksien var en ting som jeg ikke skjønte hva var. Det var min kjære norsklærer som fortalte meg det fire uker før siste karakteren i nynorsk skulle settes. Han fortalte at jeg lå an til å stryke i nynorsk. Så sa han: Du har jo egentlig dysleksi, du hadde ikke trengt å ha nynorsk, forteller Santelmann.

Skuespilleren var med på samtale om dysleksi under arrangementet «Når bokstavene krøller seg». Det var på Deichmanske bibliotek nylig. Santelmann fikk beskjed om at han kunne ta bort hele faget. Men det ville han ikke.

– Isteden satte vi opp stykket «Spelemann på taket» på nynorsk. Jeg spilte hovedrollen. Jeg fikk bestått karakter i faget på grunn av det. Det var også første gang jeg sto på en scene, forteller han.

Santelmann er kjent fra serier som «Frikjent», «Kampen om tungtvannet» og kjente stykker på teater. Han jobbet blant annet på Det norske teatret i seks til sju år. Han er ikke den eneste skuespilleren som sliter med å lese og skrive. Det gjør også Tom Cruise og Keira Knightley. Også norske Britt Langlie er en skuespiller som har vansker med å lese og skrive.

– Jeg visste ikke at det hadde noe ord, det jeg hadde. Men jeg fikk høre at fysiker Albert Einstein også var dyslektiker. Da åpnet hele verden seg for meg, forteller Langlie.

Tobias Santelmann lurte seg gjennom skolen, til tross for problemene. Men det var ikke gøy.

– Det ble så tydelig når jeg skule lese høyt i klassen. Jeg var livredd for å lese. Så jeg begynte å regne ut når det ville bli min tur, slik at jeg rakk å lese gjennom mitt avsnitt først. Da kunne jeg klare å lese høyt når læreren sa noe. Uten å avsløre svakheten min, sier han.

Også Langlie slet på skolen.

– Skolen var triste greier. Jeg trodde jeg husket dårlig også. Men skolen var et mareritt. Jeg var redd for å havne i bygningen nedenfor. Det var en spesialskole, og vi trodde at der gikk de dumme. Dit ville jeg ikke, forteller hun.

Likevel har hun klart å bli glad i å lese.

– Jeg vet ikke om jeg er heldig. Jeg leser mye inni meg selv. Men i det øyeblikk jeg skulle gi noe lyd, så fikk jeg problemer. Jeg kunne likegodt snu boka opp ned, og leste like bra, sier hun. Til tross for dette leste hun russisk litteratur som veldig ung. Og elsket det.

Dysleksien har gitt begge skuespillerne utfordringer i jobben.

– Det var en gang jeg skulle sette opp en monolog, der én person taler. Da fikk jeg ikke lov til å lese selv. Årsaken var at jeg brukte så lang tid på å lese gjennom. Det er første gang jeg hadde opplevd. Og det var ikke noe gøy, sier Langlie.

Santelmann har oppdaget hva han ikke kan gjøre som skuespiller.

– Jeg trodde at det alle kan gjøre, er jo å spille inn en lydbok. Men det kommer jeg aldri til å gjøre igjen. Jeg dro til Danmark for å lese inn en barnehistorie. Jeg tenkte «hvor vanskelig kan det være». Men etter mange, mange timer og mye svetting sier han som er ansvarlig: Hva skal vi gjøre med dette? Jeg brukte jo så mange timer på å komme gjennom teksten.

Santelmann har laget seg en egen teknikk for hvordan han bruker manus. Han lærer seg de fleste ting utenat, etter å ha lest manus minst fire ganger.

Langlie synes det er lettere når det er rytme i tekstene.

– Sangtekster og dikt, for eksempel. Og nå spiller jeg stykket «Brand», og har rytme i replikkene. Det synes jeg er helt fantastisk, sier hun.

Britt Langlie har ikke latt dysleksien hindre henne.

– Du blir jo litt trassig. Du skjønner at det er masse ting du ikke kan. Da unngår du jo det, da.

Santelmann skulle egentlig bli fotballspiller. Det var tilfeldig at han kom på en scene.

– Jeg var heldig at jeg ramlet innom noe som jeg kunne finne glede av, sier han. Men han synes det er trist at det er bøker han aldri vil kunne lese.

– For eksempel «Forbrytelse og straff», som er en murstein av en bok. Den leste andre på videregående. Det gjorde ikke jeg. Hvis jeg leser noe annet enn manus nå, så leser jeg først krim. Men jeg klarer ikke forstå hvorfor, sier han.