De glemte ofrene for Holocaust

Lørdag er Den internasjonale Holocaust-dagen. Den er til minne om ofrene for nazistene. Nazistene i Tyskland myrdet seks millioner jøder under andre verdenskrig.

Også andre folkegrupper ble forfulgt. Blant dem var døve mennesker. Det er tema for teaterstykket «Gråtende hender» på Teater Manu.

– Det er ikke blitt laget noe i Norge før om de døves skjebner, sier Bentein Baardson.

Han har skrevet stykket for Teater Manu. Han er også regissør. Stykket har premiere i Kristiansand 1. februar.

Teater Manu er et teater for døve. Forestillingene er på tegnspråk.

– Jeg visste ikke hvordan døve, blinde og andre med funksjons-hemminger opplevde andre verdenskrig. De ble tvunget til å ta abort. De ble sterilisert med tvang. Spedbarn ble drept. Historien er grotesk og sjokkerende, sier Baardson.

Sterilisering er en operasjon som gjør at folk ikke kan få barn.

Baardson har studert mange historiske dokumenter. Han besøkte også museer for å skrive teaterstykket. Så snakket han med folk.

– Jeg snakket med åtte døve overlevende. Jeg møtte dem i Tel Aviv i Israel. De var 90 år gamle i gjennomsnitt. Jeg samlet historier. Så begynte jeg å velge ut noen historier. De ble samlet i to personer. Vi kaller dem Hans og Gertrud, forteller Baardson.

Stykket er som en dokumentar. Hans og Gertrud forteller sine historier. På veggen bak dem vises historiske fotografier. To fortellere er også med. Én forteller på tegnspråk. En forteller med lyd. Slik kan også hørende se stykket.

– Hans er født døv. Han melder seg inn i den militære troppen SA. Det er flott. Han får være med på parader og ha på seg fin uniform. Den er designet av Hugo Boss. De er stolte, det er gøy. En festrus. Han våkner opp når noen tyster på familien, forteller Baardson.

Den andre personen er lege-studenten Gertrud. Hun kan høre. Gertrud liker tanken om å dyrke fram mennesker med sterke gener. Også hun endrer mening.

– Begge to blir ofre for det de selv har vært med på å bygge opp, sier Baardson.

Også døve jublet for nazi-lederen Adolf Hitler. De var med på å stenge andre jøder ute. Senere ble døve selv ble stengt ute.

Figuren Hans er med i en egen tropp for døve.

– 296 døve gikk i uniform med hakekors. I 1933 ble troppen tvunget til å slutte. Tyskerne ville ikke ha med folk med handikap, forteller Baardson.

Så kom egne lover. De som var født døve, fikk forbud mot å få barn. De ble tvunget til å ta abort. De måtte sterilisere seg. Til sammen ble 400.000 mennesker sterilisert ved tvang i nazi-Tyskland.

Det kom en ny lov om ekteskap. De som var født døve, fikk ikke gifte seg. Døve som gjorde motstand, ble sendt i konsentrasjons-leir.

Det mest sjokkerende er prosjektet T4. Alle sykepleiere pliktet å gi beskjed til T4. De skulle si fra hvis et barn var født døv, blind eller med andre funksjonshemminger.

– Komiteer bestemte om barn fikk leve eller ikke. Noen babyer fikk sprøyter slik at de døde. Andre ble gasset i hjel. Det ble også gjort forsøk med å sulte i hjel spedbarn, forteller Baardson.

Dette skjedde mellom 1933 og 1938. Det fantes seks sentere i Tyskland der spedbarn ble drept.

– Ved siden av sentrene ble det bygget ovner for å brenne likene. Slik skulle det ikke bli så synlig hva de holdt på med. Tanken var at disse babyene ble befridd. De var født feil og skulle slippe å leve. Det ble bestemt hvem som hadde «sunne» gener, forteller Baardson.

STOLER:

På scenen står tomme stoler. De er symboler i handlingen.

Slik tenkte folk også i Norge. Folk ble tvunget til å sterilisere seg fra 1934 hvis de var «mindreverdige». Det gjaldt dem som ble kalt «åndssvake». Folkegruppa kalt tatere ble også sterilisert. Dette foregikk helt fram til 1960-tallet.

– Folk tenkte på en annen måte da. Det var den nye troen på framtiden, sier Baardson. Dette skjer også i dag, påpeker han. Han nevner folkemordet i Rwanda i 1994. Forfølgelsen av rohingyane i Myanmar.

– Det sitter en president i USA og snakker ned folk fra andre land. Og han får lov. Han slipper unna med det.

«Gråtende hender» handler om dem som ikke sa ifra.

– Vi stiller spørsmålet «hvordan kan dette skje?». Det begynner i det stille. Vi snakker om Hitler og Mengele og alle disse forferdelige nazistene. Men det var vanlige folk som støttet opp om dette. Derfor er det så viktig å fortelle nye generasjoner om det som skjedde. Vi avslutter stykket med ordene til fredspris-vinneren Elie Wiesel: «Hvis du glemmer historien, må du leve den om igjen».