Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
I Norge kan kvinner markere sine kampsaker og rettigheter. De kan feire prestasjoner, og øke bevisstheten om likestilling.
I Norge kan kvinner også gå i tog. De kan rope så høyt de kan. Høyt for alle kvinnene i andre land. De som ikke har mulighet til å stå opp for rettighetene sine.
Jeg vil vende oppmerksomheten til et land hvor dette dessverre er realitet. Et land hvor rettigheter for kvinner er ukjent og farlig å snakke høyt om.
Nemlig Afghanistan. Mitt kjære, kjære hjemland.
Mine afghanske søstre står nå overfor historiens mest brutale hverdag som kvinne.
Taliban tok over landet i august i fjor. Etter det har kvinner blitt låst inne i trange bur. Omringet av en stat som hater kvinner.
En stat bestående av en gjeng ynkelige menn. Menn som har sterke, kunnskapsrike kvinner øverst på listen over ting de er mest redd for.
Mine afghanske søstre blir nektet rettigheter. Blant annet retten til frihet, retten til utdanning og retten til å arbeide. Ikke minst retten til å bestemme over egen kropp. Rettigheter som vi Norge tenker på som selvsagte.
Når du og jeg sitter på skolen eller på jobb og realiserer drømmer og fremtidsplaner, er afghanske kvinner låst inne i hjemmene sine.
De står ved vinduet, og ser utover en praktfull, fantastisk verden, som de ikke kan gå ut i.
En verden som har gitt uttrykk for at de ikke er ønsket. En verden som gang på gang har sviktet dem.
Kvinnene roper og skriker etter hjelp med full hals. De skriker etter å komme seg ut av det trange buret de har vært innelåst i altfor lenge.
Men spørsmålet mitt er: er det noen som lytter? Vær snill og lytt. Om vi ikke lytter, står kvinnene i Afghanistan alene.
Vi kan ikke fortsette å svikte mine afghanske søstre.
Nok er nok. For ingen er jo fri før alle er fri.
Til slutt vil jeg komme med en hilsen til mine afghanske søstre i Afghanistan: Dere er de modigste og sterkeste kvinnene i verden. Jeg vet at dere er slitne og lei. Kampen dere står i er ekstremt hard og brutal. Men vit at dere ikke er alene.
Dere står i en kamp som verden har et ansvar for å kjempe med dere i.
Vi skal aldri slutte å kjempe for deres frihet og verdi som mennesker. Vi lytter til stemmene deres. For ingen er fri før dere er fri.