Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Jeg er døv og tegnspråklig. Jeg har vokst opp som den eneste døve i familien min hvor ikke alle kunne tegnspråk. Jeg var mye isolert, blant annet i familieselskaper og i andre samlinger.
I løpet av hele min ungdomstid har jeg hatt utfordringer med helsen min. Spesielt med mye smerter i musklene. Jeg har byttet leger og vært inn og ut av sykehus. Hver gang fikk jeg samme svar. Det var bare en vanlig slitasjeskade som gjorde at jeg hadde såpass smerter i musklene.
Som 23-åring ble jeg endelig trodd av en lege som hadde tatt blodprøver. Han fant høye verdier av antistoffer som kommer av mye betennelser.
Jeg ble påvist fibromyalgi. Det var en stor lettelse og likevel et sjokk. Det finnes ikke en kur mot fibromyalgi. Jeg måtte lære å leve med det som en gammel kompis som vil begrense meg i livet.
Fibromyalgi finnes i ulike grad og er veldig individuelt. Noen kan få en mild grad mens andre kan få alvorlig grad av det. I mine verste perioder kan det bli så tåkete at jeg mister synet i en kort periode.
Jeg blir tåkete i hodet og klarer ikke å tenke eller konsentrere meg. Vi kaller det for fibrotåke. Jeg pleier å forklare folk at fibromyalgi fungerer som en miks av ME og revmatisme.
I hverdagen er det viktig for meg å slippe og anstrenge meg med kommunikasjon eller å forholde meg til mange mennesker i flere timer.
Jeg må få tilrettelagt arbeidstid og utstyr som hjelper med å forebygge smerter. Slik kan jeg komme hjem til samboer og hund og bruke fritiden på dem. Istedenfor at jeg må dra rett i senga for å lade opp til neste dag.
I perioden jeg fikk diagnosen var jeg lærling som helsefagarbeider. Jeg elsket å jobbe som helsefagarbeider og lærte mange nye ting. Men jeg ble mer syk av å jobbe i et slikt yrke.
Det var mye fram og tilbake om jeg skulle avslutte utdanningen min, eller fullføre så jeg hadde papirer på en utdannelse. Jeg fullførte og jobbet som ringevikar i seks måneder.
Etterpå søkte jeg om arbeidsavklarings-penger fordi jeg ikke hadde fast jobb. NAV henviste meg til Signo arbeid og deltakelse som har bred kunnskap om døve og hørselshemmede og om tilrettelegging som passer de.
For meg var det viktig å finne en jobb som kunne tilrettelegge for meg, som hadde få arbeidere og som var en tegnspråklig arbeidsplass.
Min arbeidsevne ble vurdert og jeg hadde maks 30 prosent arbeidsevne på en vanlig arbeidsplass uten tegnspråk. Men 50 prosent arbeidsevne på en liten arbeids-plass med tegnspråklig og god tilrettelegging.
Det hjelper å ha folk rundt meg som har forståelse for identiteten, språket og tilhørigheten min. Det er ofte folk som har samme opplevelser som meg i hverdagen.
Jeg var styremedlem i Bergen Døvesenter. Vi jobbet med å lage en stilling som Aktivitetsleder. Den ble utlyst som en 50 prosent stilling.
Jeg følte det var en stilling som passet perfekt for meg. Jeg kjente arbeidsmiljøet, selve organisasjonen og styret godt. Jeg fikk stillingen og har nå jobbet som aktivitetsleder i 10 måneder. Jeg har lært masse og trives utrolig godt i jobben.
Siden jeg begynte, har jeg ikke hatt en eneste dag med stort behov for å sove rett etter jobb. Jeg har energi og tid til å bruke på familie, venner, samboer og hunden vår.
I denne jobben har jeg klart å jobbe mer enn 50 prosent i enkelte perioder uten å bli utmattet. Det er et nytt vendepunkt for meg.
Da kan jeg faktisk klare å jobbe normalt uten å bli syk av jobben. I august begynner jeg som fast ansatt i denne stillingen og det er jeg veldig glad for.
Det å finne en jobb du trives i er en bratt bakke. Du må gjennomgå mange ulike utfordringer for å komme i mål, blant annet se dypt i deg selv.
Hva ønsker du egentlig å jobbe med i hverdagen?
Det sies at for at du skal trives i din jobb må arbeidsoppgavene bestå av 60 prosent av dine interesser.
Et tips til deg som kanskje ikke vet hva du vil gjøre og sliter med mange utfordringer: finn ut hva dine interesser er. Kanskje en av dem kan være riktig retning til din jobb eller utdannelse.