Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Hvem er jeg? Hva er min skjebne? Hvor er mitt hjem?
Disse spørsmålene blir faste følgesvenner for dem som har flyttet til et nytt land, emigranter. De som daglig reflekterer over livet i et nytt land.
Bak hver av dem skjuler det seg en komplisert historie av skuffelser og tap. De avgjørende øyeblikkene når de forlater hjemlandet sitt, betyr ikke bare en fysisk flytting. Det betyr også en dyp følelsesmessig endring. Når de lukker døren til fortiden, må de legge alt som en gang var kjent og kjært på en fjern hylle.
Føler meg som en superhelt
Men hvorfor tar mennesker denne risikable avgjørelsen?
Det gjør de for å finne sitt sted under solen. De vil oppnå sikkerhet og stabilitet. Dette er en mulighet til å begynne på et nytt kapittel i livet. Men hva skal de gjøre med deres «gamle» liv? Hvordan integrere erfaringene, gledene og sorgene fra fortiden i det nye livet?
Veien til emigranten kan sammenlignes med det første året i et barns liv. Fra den første gråten til det første selvstendige steget. Det er en prosess der du må lære et nytt språk, bli kjent med kulturen og samfunnets regler og så videre.
I begynnelsen av reisen minner hver emigrant om et barn som trenger omsorg, kjærlighet og støtte, samt en venn som kan bli en pålitelig forelder i den nye verden.
Det er viktig å ikke skamme seg over sin identitet. Ja, jeg er en emigrant, og jeg er stolt av det.
Jeg kan si om meg selv: Jeg er ukrainer, jeg er emigrant, og jeg måtte forlate landet mitt på grunn av krig. Men i denne nye starten føler jeg meg som en superhelt fra Marvel-tegneseriene. Jeg føler meg som en vinner når jeg oppnår noe nytt, når jeg tar mine første steg i Norge.
Norge er den kjærlige og pålitelige forelderen som tar imot alle sine barn fra hele verden med kjærlighet og omsorg. Det hjelper oss å lære på våre første usikre skritt i et nytt liv. Veiledere og lærere blir en del av dette teamet av foresatte.
Hvordan er det å være innvandrer?
Veien til en innvandrer kan sammenlignes med sportsdykking: du dykker inn i et nytt språk, alle ord flyter sammen, og du føler deg som en fisk på land. Eller det kan være som å hoppe i fallskjerm: frykt for det første steget mot det ukjente, men du gjør det fordi du ikke har noe annet valg.
Under prosessen, når du allerede har dykket eller hoppet, blandes følelsene. Det er både begeistring og frykt. Ikke glem at etter dykket vil du stige opp til overflaten. Du kan puste inn frisk luft. Og etter hoppet vil du igjen føle jorden under føttene, fylt med stolthet og glede.
Veien til en innvandrer er et modig hopp eller et dykk. Etter dette er du en vinner. På denne veien er det viktig å ikke gi opp. Du må tro på deg selv og forstå at du er deg, med ny erfaring og nye muligheter.
Hvorfor ikke prøve å finne deg selv og åpne ditt potensial?
Ja, du vil savne hjemmet, men ta vare på minnene dine. Ikke vær redd for å prøve noe nytt. Ikke vær redd for å finne nye venner. Det menneskelige potensialet er uendelig.
Jeg er et univers med mange sider. Jeg kan bygge livet mitt slik jeg drømmer om, på ny jord. Norge er min vugge hvor jeg legger inn drømmene og håpene mine, og jeg går steg for steg mot dem.
Vi er alle forskjellige, men samtidig så like. Vi er alle mennesker som fortjener lykke og fred.