MIN STEMME:

Håkon er blind, men løper maraton

Håkon Gisholt fikk en sykdom som gjorde ham blind. Han kunne ha blitt deprimert. I stedet løper han for harde livet.

Bilde 1 av 3

Et svart og gult merke nede ved gulvet viser hvilken dør han skal igjennom. Håkon Gisholt er på jobb på Kriminalvakten på Politihuset i Oslo. Kollegaene sørger for at gangen er fri for utstyr som han kan snuble i.

– Det går fort når det er utrykning. Folk setter gjerne fra seg bagger og andre ting, forteller Håkon Gisholt til Klar Tale.

Håkon er blind. Han ser bare en liten prikk foran seg. Omtrent det du ville sett igjennom et sugerør. På den faste pulten hans ligger et spesielt tastatur. Det har knallgule knapper og svarte bokstaver. Det skal gjøre det lettere å skrive.

– Jeg er heldig som jobber i staten. De legger godt til rette for meg, sier politimannen.

Han tar imot tips til politiet via telefon og e-post. Kongepuddelen Rames ligger ved beina hans. Når eierens arbeidsdag er over, starter puddelens jobb som førerhund.

Bildet viser Håkon på vei igjennom en glassdør med skriften «Politivakten». Foran ham går førerhunden Rames. Håkon jobber på Politihuset i Oslo. Der tar han imot tips via telefon og e-post.

Håkon har jobbet i politiet siden 1989. Men han har ikke alltid sittet bak et skrivebord. Han pleide å kjøre utrykning i full fart.

To dager før julaften 1992 var den unge politimannen i Bergen. Han skulle feire jul med familien. Faren som var lege, hadde ordnet en time hos øyelege for sønnen.

– Han ante nok at noe var galt, sier Håkon.

Han dro alene til Haukeland sykehus. Testene ga tydelig svar. Retinitis pigmentosa var det vanskelige navnet på sykdommen. Synes hans kom til å bli dårligere og dårligere. Det kunne forsvinne helt, fikk 26-åringen vite.

– På veien hjem fikk jeg tid til å tenkte. Jeg fortalte det først til min mor. Så tok jeg på løpetøy. Jeg løp alt jeg kunne på den faste runden. Det ble ny personlig rekord. Så jeg tenkte at dette måtte gå bra.

Samme dag fikk han også en annen nyhet: Håkon skulle bli far for første gang.

– Kjæresten min ringte og fortalte at hun var gravid. Hun skulle ha eksamen noen uker senere. Hun hadde strøket på den tre ganger før. Jeg bestemte meg for ikke å si noe om sykdommen til da, forteller Håkon.

Da han endelig fortalte det, var det han som måtte trøste henne.

Det unge paret fikk mye å tenke på.

– Jeg visste at det er en arvelig sykdom. Og jeg spurte om hun ønsket en blind far til sitt barn. Men det ordnet seg, sier han.

Mange som mister synet, blir deprimerte. Håkon ble aldri det. Isteden startet han RP-foreningen for folk med samme øyesykdom. RP er forkortelsen for sykdommen.

– Hele livet lå foran meg. Sykdommen var ikke med i planen. Men jeg hadde kjæreste og en familie som støttet meg. Uten dem ville det vært mye tyngre, sier han.

Denne onsdagen i 2019 er Håkon ferdig på jobb. Han går gjennom Oslo sentrum. Førerhunden Rames leder ham langs fortau, over fotgjengerfelt, opp og ned trapper.

– Høyre. Finne fortauet. Rolig, rolig, lyder Håkons kommandoer til den litt vimsete hunden.

Bildet viser Håkon som går ved Jernbanetorget i Oslo sentrum. Kongepuddelen Rames leder ham trygt igjennom Oslo sentrum. Der er det mange hindringer. Hunden gjør at Håkon kommer seg raskere fram.

Han går alltid samme vei over Grønland til Jernbanetorget. Plutselig drar Rames litt til høyre der hunden pleier å gå rett fram. Slik unngår eieren å gå inn i et nytt stillas som er satt opp.

– Jeg er egentlig ikke noen hundeperson. Jeg ville ikke hatt hund om jeg ikke måtte. Men det går raskere med hund enn med hvit stokk, sier Håkon.

På Jernbanetorget kommer en mann i dress susende fra høyre. Han går rett på Håkon.

– Jeg beklager så veldig! sier mannen forfjamset.

Det myldrer av folk i det travle krysset.

Håkon sier han opplever lite fordommer. Men han merker at folk ser litt annerledes på ham fordi han er blind.

– De aller fleste er hyggelige. Men noen ganger snakker folk til meg som om jeg var et barn. «Hvor skal han i dag?» kan taxisjåføren spørre. Det skjer ofte hvis jeg tar drosje sammen med noen, forteller han.

Det lille synet han har, gjør at han for eksempel kan skrive SMS.

– Jeg kan sitte på toget og skrive tekstmelding. Så reiser jeg meg opp og har førerhund. Noen tenker kanskje at jeg bare later som, sier han.

Før han fikk vite om sykdommen, var orientering det viktigste for Håkon. Han var skikkelig god i idretten. Så måtte han tenke annerledes.

– Noen som mister synet, begynner å drikke istedenfor å løpe. Vi har en ekstra unnskyldning for ikke å trene. Og den er det mange som bruker, sier han.

I 2008 ville han og to kamerater utfordre hverandre.

– Vi bestemte oss for å gå Vasaloppet i Sverige. Så vi kjøpte ski og deltok to uker senere.

Alle tre har øyesykdommen RP.

– Vi fikk det til. Det ga en utrolig følelse av mestring. Vi slo oss på brystet og sa «vi er Team RP!»

Da var det ingen vei tilbake.

– I dag blir det intervaller på 200 meter. Vi løper 14 stykker til sammen. Er dere klare for oppvarming?

Bildet viser deltakerne på løpetreningen. De ligger på bakken og trener styrke. Rundt 20 personer er med på treningen denne kvelden. De får hver sin ledsager å løpe med.

Vi er på Bislett stadion i Oslo. Håkon leder Team RPs trening. Rundt 20 blinde, svaksynte og andre funksjons-hemmede er med. De løper sammen med frivillige ledsagere. De som ser dårlig, holder i ene enden av en stokk eller bøyle. Ledsageren holden i andre enden.

– Vi har eget lag i Holmenkoll-stafetten. Flere skal delta i Oslo maraton for 10. gang. I år skal pasienter med sykdommen kreft være ledsagere, forteller Håkon.

Gnisten tennes i øynene når han snakker om dette. Om samarbeidet han har fått til med Tyrili-stiftelsen for rusmisbrukere. Og vervet som styreleder for Ridderrennet. De arrangerer en uke med vintersport for funksjons-hemmede.

– Det meste av fritiden går til frivillig arbeid og veldedighet. Det gir meg mer enn en karriere, sier Håkon.

Før brukte han mer tid på seg selv enn på andre. Nå er det omvendt.

– Sykdommen har nok gjort meg klokere og mindre egoistisk. Ting betyr mindre, sier han.

Bildet viser Victor Michael Gómez Raidel som utfordrer en av ledsagerne til håndbak. 13-åringen løper med løpestol.

Treningen på Bislett er åpen for alle funksjons-hemmede. 13 år gamle Victor Michael Gómez Raidel er den yngste deltakeren denne kvelden. Han har tilstanden cerebral parese. 13-åringen løper med en egen løpestol. Mot slutten av treningen utfordrer han en av ledsagerne i håndbak.

– Du er voksen og du tapte. Det er flaut! Nå må du ta 500 pushups, sier gutten med et glis.

Det er tydelig at Team RP betyr mye for deltakerne. Håkon har klart å snu sykdommen til noe positivt. Likevel kan det være tungt innimellom.

– Som når sønnen min har scoret mål på fotballtrening. Og stolt sier «så du det, pappa?». Den gleden barna viser, skulle jeg gjerne tatt del i, sier han.

Håkon er blind, men løper likevel

Håkon Gisholt fikk en sykdom som gjorde at han mistet synet. Den aktive politimannen fortsatte likevel å trene. Les om Håkon her: https://www.klartale.no/tema/hakon-er-blind-men-loper-maraton-1.1532012 Les flere artikler i serien «Min stemme»: https://www.klartale.no/landingpage/Tag/minstemme

Posted by Klar Tale on Tuesday, June 4, 2019