Ragna er døv, men elsker musikk

Klar Tale går etter lyden av latter og kopper som slås mot et bord. Gjengen som styrer koppene, hører ikke at vi kommer. Ragna Huse sitter midt i gruppa. Hun viser hvordan de andre skal flytte koppene, slik at det blir musikk og rytme.

– Jeg vokste opp i en sangfamilie i Møre og Romsdal. Mamma var dirigent. Hun dirigerte kor i minst 35 år. Da ble det helt naturlig for meg å synge også, sier Ragna.

Som 15-åring måtte hun til en sangprøve.

– Jeg så på ansiktet til dirigenten 
at jeg ikke traff tonen. Jeg ble gjemt bort et sted i koret. Der ødela jeg ikke så mye for de andre. Da skjønte jeg at jeg måtte slutte, forteller hun.

Ragna er snart 50 år gammel. Hun er både utdannet skuespiller og lærer.

– Jeg var to år gammel da mamma 
fikk beskjed om at jeg var døv. Da reiste vi for å møte en ekspert. Han ga mamma råd om å bruke taletrening. Det var blant annet fordi jeg hadde så fin stemme. Jeg lærte å forstå hva folk sa ved å lese på leppene, sier hun.

Ragna vokste opp blant hørende. Da hun var 16 år, ble hun mer og mer klar over at noe var feil.

– Jeg var 18 år gammel da jeg lærte meg tegnspråk. Det gjorde jeg på fritida. Samtidig gikk jeg på videregående skole for hørselshemmede i Oslo. Det ble på en måte redningen min. Jeg ble integrert med andre hørselshemmede. Det åpnet en helt ny verden for meg, forteller Huse.

Likevel tok det fem år før hun brukte tegnspråk-tolk i møter med hørende.

– Jeg syntes det var flaut. Jeg var vant til å måtte klare meg selv, sier hun.

I intervjuet med Klar Tale sitter to tolker og sier høyt det Ragna forteller. Nå er det tegnspråk som er førstespråket hennes.

Som døv har Ragna opplevd fordommer.

– Det kan skje når jeg bruker stemmen min til hørende. For eksempel hvis jeg spør om hjelp til å finne noe på matbutikken. Det hender at folk svarer meg tilbake på engelsk, sier hun.

Noen døve har også fordommer.

– De tror at jeg hører. Det er nok fordi jeg lærte tegnspråk så sent. 
Døve som har gått døveskole, uttrykker seg mer flytende på tegnspråk, sier hun.

Hun var 11 år gammel da hun ble klar over at hun ikke kom til å høre bedre.

– Jeg trodde at jeg skulle snakke som alle voksne når jeg ble voksen. Helt til mamma sa at jeg aldri kom til å høre eller prate som alle andre, sier hun.

– Jeg ble veldig lei meg. Jeg tenkte «er dette livet mitt?»

Det at hun er døv, hindrer henne i å bruke yrket sitt.

– Jeg kan spille mange roller, men bransjen er redd for å bruke døve skuespillere. De tror at det blir for vanskelig. De ansetter hørende til å spille døve. Det er blant annet derfor jeg ikke får roller i teater eller film, sier hun. Hun og andre døve skuespillere forsøker å gjøre noe med det. De bruker taggen #deaftalents. Slik forteller de at døve kan alt unntatt å høre.

Tilbake til gjengen med koppene. De er koret Oslo Sing Sign i Døvekirken. Ragna er dirigent. Fra i vinter har hun lært bort musikk, sang og rytme til en gruppe med voksne døve. Slik bryter hun med det døve selv tror: at de ikke kan synge foran andre.

– Det er en slags kultur. Nå har vi begynt å bryte den kulturen, sier hun.

For omtrent ti år siden startet hun denne endringen selv. Hun skulle opptre i kirken for døve i København i Danmark.

– Jeg satte på musikken. Publikum snakket, skvatt og viste tydelig ubehag, sier hun. Alle forventet at opptredenen var uten lyd.

Ragna bor i København. Der har hun en døv mann og tre hørende barn. I Norge tolker hun musikk med tegnspråk for kanalen NRK. Hovedjobben hennes er i Signo, der hun er rådgiver. Signo gir forskjellige tilbud til døve, hørselshemmede og døvblinde på tegnspråk.

Hun driver også to forskjellige tegnspråk-kor for voksne og barn. Begge kor har både døve, hørselshemmede og hørende medlemmer.

– Kom igjen, sier hun til koristene og viser dem inn i kirka. De skal synge nå, med hele kroppen.

Den første låten er bevegelse og rytme. Ragna har et ark som viser tegnene de gjør når de beveger seg. Sangen handler om kjærlighet til tegnspråk.

Sangen «Dancing Queen» strømmer fra høyttalerne. Koret synger låter av gruppa ABBA, på sin måte. På tegnspråk blir det feil om teksten skal være lik, ord for ord. Tegn, smil, latter og høy musikk er nok. Noe helt utenom det vanlige.

Som ung hørte Ragna i timevis på artister som David Bowie, Bruce Springsteen og Kenny Rogers. Hun reiser på konserter med ektemannen. Men er hun ikke døv?

– Uten høreapparat hører jeg stillhet. Jeg hører også dype basstoner og trikken som kommer romlende. Med høreapparatet hører jeg alle mulige lyder, sier hun.

Apparatet forsterker den lyden hun faktisk hører.

– Jeg hører de forskjellige instrumentene og stemmer som synger. Hvis jeg kjenner teksten, så hører jeg hva de synger i sangene, sier hun.

Hun hører sin egen stemme som vibrasjoner.

Ragna tror tegnspråket reddet henne.

– Uten tegnspråk tror jeg at jeg ville blitt deprimert. Jeg tør nesten ikke tenke på hvem jeg ville vært uten. Kanskje jeg alltid ville følt at det var noe galt med meg, sier hun.

– De fleste i samfunnet fungerer normalt. De er mennesker som hører. Med det i tankene, er jeg glad for at jeg har en annen tilgang til livet. Det at jeg er døv, betyr ikke at jeg er mindre verdt, sier hun.

Men Huse sier at hun som døv vet at hun går glipp av informasjon. Derfor er døve også flinke til å hjelpe hverandre til å forstå.

Ragna Huse har ett viktig råd til folk i situasjoner som ligner hennes:

– Lær deg tegnspråk! Det å være uten tegnspråk nå, ville vært et stort hinder for meg. Jeg tør nesten ikke tenke på hvem jeg ville vært uten, sier hun.