PRIS: May-Britt og Edvard Moser er tildelt årets nobelpris i medisin for oppdagelser av celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen. Prisen deles med amerikansk-britiske John O'Keefe. Paret har brukt rotter i sin forskning på hjernen.
En annerledes uke
Ekteparet Moser hedres med Nobelprisen i medisin. I én kort uke blir de behandlet som kjendiser.
I flere år har Edvard og May-Britt Moser jobbet med forskning på sted-senteret i hjernen. De fant hjernens system for å kartlegge hvor vi er i et rom. Lørdag starter uka som ender med Nobelprisen i medisin.
– Jeg tror det blir ei intens uke. Men det er jo stas. Jeg gleder meg veldig. Samtidig så jeg vet jeg at kommer til å bli veldig sliten. Det er fantastisk at de legger så mye arbeid i å gjøre det til en opplevelse for livet, sier Edvard Moser til nyhetsbyrået NTB.
Ekteparet Moser tas gjennom Nobel-uka i limousin. De har hver sin assistent. Hjelpen kan komme godt med. Denne uka blir det både slottsbankett og festmiddag. Det er uvanlig for forskerparet.
– Vi får hver vår person som skal passe på at vi gjør alt rett. Heldigvis, sier han.
Søndag skal de holde nobel-forelesninger om sine oppdagelser. Det gjør de sammen med John O'Keefe. Han er parets mentor. De deler prisen med ham. Onsdag er det prisutdeling. Deretter følger bankett på slottet.
– Jeg pleier ikke å tenke så mye på hva jeg skal ha på meg. Og Edvard som hater slips, han kommer til å slite. Det er ikke vår stil. Men det blir kjempegøy, tror jeg. Når angsten har lagt seg, sier May-Britt Moser.
Paret vokste opp på Sunnmøre. Edvards far var orgelbygger, moren jobbet på kontor. May-Britt vokste opp på gård. Ingen i familiene hadde vært på et universitet før. Men begge ble lært opp til å være nysgjerrige.
– Det negative med det var at det tok lengre tid å finne ut av ting. Det positive var at man lærte å gjøre ting på sin egen måte, forklarer Edvard.
De bestemte seg for å studere psykologi sammen. Da var de fortsatt bare venner. May-Britt syntes hennes tidligere kjærester var «noen latsabber». Edvard var ambisiøs. Han var opptatt av de store spørsmålene. Allerede på denne tiden så de for seg en karriere sammen.
– Jeg tror du var mer målrettet enn meg, for jeg var en virrekopp. Etter gymnaset skulle jeg bli alt. Jeg kom inn på tannlegehøyskolen. Jeg skulle bli geolog. Jeg begynte på astronomi, sier May-Britt. Hun valgte til slutt psykologi.
– Så kom vi inn på hjernen og hvordan vår adferd styres. Da visste vi hvilken retning vi ville gå. Vi tenkte allerede da å gå inn i det samme feltet. Kanskje sette opp en lab sammen. Vi skjønte at vi ville være sterkere om vi gjorde det som to enn som en, sier Edvard.
På universitetet ble de raskt interessert i hippocampus. Det er et sted i hjernen. Da visste de at denne bidro til hukommelse og forståelse av sted. May-Britt og Edvard ville finne ut av hvordan hippocampus var koblet til atferd. Til slutt fant de gridcellene. På norsk kalles de gittercellene. Det er den indre GPS-en. Den aktiveres på ulike steder i et rom, og viser oss retning.
– Da kom det ene etter det andre. Det er litt tilfeldig at vi kom inn i det, forklarer Edvard.
Paret publiserte sin første artikkel sammen før de var ferdig med hovedfagsoppgaven. Siden har det blitt en lang liste over artikler i tidsskrifter i verden. Forskningen er belønnet med det meste som er av priser innen feltet. Nå også den aller gjeveste. Nobelprisen i medisin.
Men nobelprisen har aldri vært noe mål i seg selv, sier paret. De ser derfor ingen grunn til å forandre på noe. De har bygd opp laben og miljøet på NTNU i Trondheim. Det vil de ikke reise fra.
– Det er som om vi har åpnet opp en boks med en del diamanter i. Det gjenstår mange spørsmål. Det tar sikkert ti til femten år å finne svar på disse. Når folk finner ut av noe i forskning, kommer det ti nye spørsmål. Er det et bra funn, er det ti gode spørsmål, sier Edvard.
