Mohammed bin Salman er kronprins i Saudi-Arabia. Han ble kjent for mye av verden for fire år siden. Og han ble kjent for et drap på journalisten Jamal Khashoggi. Han hadde skrevet om krigen Saudi-Arabia drev i Jemen.
Mange land og ledere var sinte etter drapet. Men det var lite fokus på drapet og menneske-rettigheter da Joe Biden møtte bin Salman for to uker siden. Da presidenten fra USA var på besøk i Saudi-Arabia, så var det for å snakke om olje.
Tyrkia var først rasende, siden drapet ble gjort på et saudisk konsulat i landet. Men Saudi-Arabia har løst det bråket også.
[ – Vi bør få straffe de ansvarlige ]
Det er blitt lettere å vise at du er uenig med ledere i et land etter at verden ble mer digital. Men i samme periode har det også blitt mer vanlig å bruke mer ekstrem makt mot folk som er uenige. Ofte fysisk vold.
Mellom 2014 og 2021 skal det ha skjedd minst 735 ganger, ifølge organisasjonen Freedom House. De mener blant andre land som Russland, Kina, Tyrkia og Rwanda som gjør dette.
Fire av landene på lista var nye i 2021. Blant annet Belarus, som ble kalt Hviterussland før. I 2021 tvang de et fly fra Ryanair til å stoppe i landet på vei fra Hellas til Polen. Da flyet landet, pågrep de en belarusisk aktivist og kjæresten fra Russland.
Årsaken til at det blir mer av dette, er at land og ledere kan føle seg mer truet av uenighet fra folk i utlandet. Det mener Marcus Michaelson. Han er forsker ved Vrije Universiteit i Brussel.
De siste årene har det også vært flere store angrep som har fått mye oppmerksomhet. Blant annet da Sergej Skripal ble utsatt for et angrep med nervegift. Det skjedde i Storbritannia i 2018. Både Skripal og datteren ble syke, men overlevde. En tilfeldig britisk kvinne døde.
Zelimkhan Khangosjvili ble i august 2019 skutt og drept i Berlin av en person på sykkel. En russer er dømt til fengsel resten av livet for drapet. Dommeren mente at drapet var gjort på ordre fra myndighetene i Russland.
– Metodene varierer. Fra trakassering til drap, sier Katia Roux i Amnesty International i Frankrike.
Men det har også vært slike saker i Norge. I fjor sommer ble en norsk-iraner dømt til sju års fengsel dømt til sju års fengsel i Danmark. Han ble dømt for å være spion, og for å ha planer om å drepe en iraner som levde i eksil i Danmark. En annen iraner fra samme gruppe også drept i Nederland. Myndighetene i Iran nekter for å ha noe med dette å gjøre.
Can Dündar er en journalist fra Tyrkia. Han bor i Tyskland, og driver en nettside og radio på tyrkisk. Han mener at han har bevis for at etterretningen i Tyrkia spionerer på ham.
– Det første året ble kontoret vårt filmet av et kamerateam fra Tyrkia. De delte alt av informasjon om kontoret. Blant annet adressen, når vi kom på jobb, når vi dro og så videre. Og det ble omtalt som «hovedkvarteret til forræderne» som planla ting mot Tyrkia, sier Dündar til nyhetsbyrået AFP.
Han mener etterretningen fra Tyrkia er svært aktiv i sin jakt på folk som er uenig. Særlig i Tyskland og Frankrike. I fjor sommer ble en tyrkisk journalist angrepet av tre menn i Berlin. De advarte ham mot å skrive flere saker om sensitive temaer.
Taha Siddiqui føler seg også utrygg. Journalisten rømte til Frankrike etter at noen prøvde å bortføre ham. Han mener det var etterretning-stjenesten i Pakistan som hadde ansvaret for det. I 2020 ble familien kontaktet av en person derifra som sa at «hvis Taha tror han er trygg i Paris, så tar han feil. Vi kan nå hvem som helst hvor som helst».
Samme år ble to andre pakistanere funnet døde under mystiske omstendigheter. Det var en journalist i Sverige, og en menneskerettighets-forkjemper i Canada. Bare ett år før ble en mann dømt for et drap på en pakistansk blogger som bodde i Nederland. Dommeren mente mannen var leiemorder.
– De har gjort meg paranoid, mistenksom og redd. Selv om jeg bor i et annet land, sier Siddiqui.
Ny teknologi har gjort at undertrykkende regimer har fått en sjanse til å unngå at angrep og forfølgelse blir avslørt. Dermed kan de unngå at sakene får følger for dem både politisk og diplomatisk, ifølge Michaelson. Det er også billig å bruke slike verktøy. Blant annet for å hacke mobiltelefoner.
[ Slik har noen klart å spionere på Finland ]
Ayman Nour fra Egypt er en av dem som har fått mobilen sin hacket. Han bor i Tyrkia, og var venn av Khashoggi. Citizen Lab er en gruppe som forsker på ny teknologi. De sier de har funnet to programmer på telefonen hans. Og de er fra to ulike land.
Nour mener slik spionasje er en form for organisert kriminalitet. Han tenker på telefonen som en radiokanal. For han tenker at alle kan lytte når han bruker den.
I Kina er ofte digitale trusler verre enn fysiske, ifølge Michaelson. Det gjelder særlig aktivister som jobber for rettighetene til uigur-minoriteten i landet.
Meiirbek Sailanbek er en del av den kasakhiske minoriteten i Kina. Han sier at han har slettet alle apper som er laget av selskaper i Kina fra sin telefon. Det gjorde han på samme tid som han flyttet fra Kina til Kasakhstan.
Han har også slettet numrene til broren og søsteren, som bor i regionen Xinjiang i Kina. Det er en region der USA mener Kina begår folkemord mot uigurene.
[ Yashar har ikke hørt fra faren sin på fire år ]
Men Sailanbek har rømt videre fra Kasakhstan. Det skjedde da myndighetene i landet pågrep lederen for Atajurt. Det er en organisasjon som jobber for menneske-rettigheter, og Sailanbek var medlem. Han hadde skrevet for dem under et annet navn.
Selv om han rømte videre til Frankrike, så har myndighetene funnet ut hvem han er. Siden har myndighetene i Kina truet broren og søsteren hans med fengsel om de driver med aktivisme slik som ham.
– Meiirbek. Broren og søsteren din er i fare. Du må stoppe, skrev moren til ham i en tekstmelding.
Sailanbek er i fare for å bli pågrepet hvis han reiser tilbake til Kina eller Kasakhstan. Men han føler seg også utrygg hvis han reiser til Tyrkia, Pakistan, Russland eller arabiske land. De ønsker å ha et godt forhold til Kina. Sailanbek er helt sikker på at de vil si ja hvis Kina ber om å få ham utlevert.