«Anfall» er skrevet av Guro Hoftun Gjestad. I likhet med bokas hovedperson, endret hun veldig på livet sitt. Etter at hun ble mor, ble hun stadig mer engstelig. Redd for å ta opp telefonrøret. Redd for å fly. Hun begynte å gå lange turer i skogen og spurte seg selv: Hva er det du egentlig har lyst til å gjøre? Svaret var at Hoftun Gjestad ville bli forfatter.
Kvinnen i boka bli forelsket i en kollega.
– Hoved-personen Ella har fått det bra til i livet, med arkitekt-jobb, mann og barn. Likevel; når hun står der på kanten, bestemmer hun seg for å falle. Slik er altså vi mennesker. Det fascinerer meg dypt. Hva er det som skjer? Hva er dette slags krefter som kan dra så sterkt i oss at vi med viten og vilje faller? spør Hoftun Gjestad.
Da hun endret livet sitt for å bli forfatter, dukket en gammel sorg opp. Som 18-åring mistet Hoftun Gjestad broren sin.
– Han tok livet sitt. Han var 29 år da han tok av seg jakka og gikk ut i det iskalde vannet i Hallingdals-elva, forteller hun til nyhetsbyrået NTB.
I boka skriver hun også om en ung mann som går ut i det iskalde vannet.
– Men det er også det eneste som er direkte hentet fra virkeligheten, sier Hoftun Gjestad.
Forfatteren forteller om ektemannen som ble syk. Hun måtte ta seg av tre barn. Forfatteren mener at morsrollen er et sjokk for mange i dag. Det er en generasjon som har store krav.
– Vi lyver til hverandre og får feil informasjon. Alle ukeblader og reklamer skriver om at familie-liv og det å få barn er å danse uten sko i en blomster-eng. På nettsamfunnet Facebook fortelles det om blåbærtur med gutten. Men rakner ikke slike kosestunder ofte? sier hun.
– Jeg kunne gått i døden for barna mine. Likevel er det ingen som får fram det svarte i sinnet mitt så ofte. Dette snakker vi aldri om, og folk går rundt med dårlig samvittighet, sier hun.
Først etter to år var mannen frisk igjen. Hoftun Gjestad kunne dra på forfatter-skole utenlands.
– Trangen til å skrive var så sterk at jeg våknet av meg selv klokken 5 om morgenen. For å skrive. For å fortape meg i denne historien. Og det har absolutt vært verdt det, sier hun.
