«Jeg valgte å ta livet mitt tilbake, og jeg kom ut»

Da jeg var tre år gammel, på en dag i barnehagen, spurte en gutt meg om jeg ville hjelpe ham å lage en snømann. Jeg var ikke så interessert i snømenn, men jeg hadde ikke noe bedre å gjøre. 

Så jeg hjalp. Og siden har fryden av å bistå, å være der, å hjelpe til, vært en av de største drivkreftene i mitt liv. Hele mitt politiske engasjement bunner trolig i denne enkle sannheten: Jeg synes det er veldig gøy å hjelpe til. 

Og jeg mener ikke at det er noe galt eller feil med å spørre om hjelp – jeg bare liker bedre å hjelpe enn å få hjelp. 

Det er derfor litt kjipt for meg personlig når jeg må spørre om hjelp. 

Men, det må jeg. 

La meg forklare: Da jeg var 23 år gammel, hadde jeg engasjert meg i å styrke fagforeningene. Jeg kjempet også for boligbygging så vel som en ordentlig reform av Nav. 

Jeg hadde derimot ikke engasjert meg i å komme ut av skapet. I mine første 23 år av livet levde jeg som mann, selv om jeg allerede da jeg hjalp den gutten med snømannen visste jeg var jente, så dame.

De to valgene

År etter år så jeg kroppen min endre seg til noe jeg ikke kjente igjen, noe som ikke matchet hva jeg var. Det hadde begynt å koste. 

Jeg ville helt enkelt ikke leve lenger. 

Jeg ville ikke leve i en mannskropp. Jeg ville ikke leve et liv som mann. Og siden det var livet jeg hadde, ville jeg ikke leve.

23 år gammel innså at jeg i realiteten hadde to valg: 

A: Ta livet mitt. 

B: Ta livet mitt tilbake. 

Jeg valgte å ta livet mitt tilbake, og jeg kom ut. Jeg byttet kjønn sosialt, så hormonelt, så kirurgisk. Og i den grad jeg har maktet det, har jeg unngått å snakke om transsaken.

For jeg synes det er så mange ting som er så mye viktigere: Jeg stresser over at en fjerdedel av selvmord i Norge begås av folk på arbeidsavklaringspenger fra Nav. Det er vanskelig å sove når jeg vet at det finnes folk i Norge som legger seg sultne om natta: særlig når det er fordi lønna hos matvarekjeden ikke er nok til å handle hos den. 

Men nå snakker mektige stemmer, flere av dem velfinansierte "influensere" og karrierepolitikere, om meg.  

De sier at Pride og FRI har gått for langt. Samtidig er det disse tingene som gjør at jeg kan leve et helt vanlig liv som kvinne.

Som trans, kvinne. Transkvinne. 

Samtidig er helsetilbudet for transpersoner i Norge en salig suppe av «behandlere» som nekter å gi hjelp uten å først ha gravd i tidligere sexpartnere. De spør om du har blitt voldtatt og i så fall i hvilke stillinger. Samtidig så ruller nasjonale medier kommentar etter kommentar om hvordan de «seksualiserte transpersonene har gått for langt.» 

Og her kommer vi til min bønn om hjelp.

Det Pride egentlig handler om

Transpersoner er litt under 1 prosent av befolkningen. Mange transpersoner er skadet for livet av feil pubertet, og mange tolererer ikke å leve et liv i feil kropp. 

For å være ærlig så er vi en gruppe mennesker med lite makt, og det er okei. Men det betyr at jeg, og alle som meg, er helt avhengige av deg. 

Ikke avhengige av at du kjefter noen ned, eller noe. Men avhengige av at du tar ordet når noen begynner med konspirasjonsteorier om å «transe barna», eller om annet styr de har importert fra amerikanske kulturkriger. 

Vis dem gjerne litt norske verdier. 

Si imot, eller henvis dem til meg, eller spør meg: Jeg er hellig overbevist om at det norskeste som finnes, en god samtale over kaffekoppen, kan bygge bruer selv om folk er veldig uenige. 

Men, vær så snill, ikke tenk «jeg kan ikke nok om dette» eller «dette er ikke min sak». Da overgir vi bare debatten til noen få influensere med millionlønn og PR-politikere innstilt på kulturkrigs-valgkamp. 

At samfunnsdebatten skal føres kun av dem, er den type amerikanske tilstander og verdier jeg ikke tror vi er tjent med. 

Så, 23 år gamle Ida valgte B – å ta livet tilbake. 

Men som treåring lærte jeg at det er en fryd i å skape en verden hvor ingen velger A. 

Og det er i bunn og grunn det Pride handler om. 

Dette innlegget ble først publisert på Idas Facebook. Det er publisert på klartale.no med tillatelse.