«Mennesker forsvinner ikke fordi vi er uenige»

Noen ganger lurer jeg på om måten jeg tenker om ytringsfrihet, konflikt og uenighet på, først og fremst handler om hvor jeg kommer fra.

Jeg vokste opp på Balkan. Mange forbinder området med krig og konflikt. Men Balkan er også et av Europas mest mangfoldige områder. Mennesker med ulike språk, religioner, tradisjoner og kulturer har levd side om side i flere hundre år.

Forskjellighet er ikke et ideal eller et politisk prosjekt. Den er en del av hverdagen. Jeg romantiserer ikke historien. Balkan har opplevd krig, vold og dype traumer. Men nettopp derfor lærer mange tidlig at mennesker ikke forsvinner fordi vi er uenige med dem. Naboen er fortsatt naboen. Byen er den samme. Til slutt må vi finne en måte å leve sammen på.

Ikke samme forventning

Kanskje er det derfor jeg aldri har forventet at alle skal mene det samme. Jeg har heller aldri trodd at et samfunn bare kan bestå av gode, rause og empatiske mennesker.

Det vil alltid finnes egoister, fanatikere og mennesker med holdninger jeg mener er usympatiske eller skadelige.

Derfor har spørsmålet for meg aldri vært hvordan vi blir kvitt forskjellene. Spørsmålet er hvordan vi lever med dem.

Det er kanskje derfor jeg ofte føler meg litt fremmed når jeg følger noen av debattene i Norge. For eksempel om ytringsfrihet, «snillisme», woke og anti-woke. Ikke fordi jeg ikke forstår argumentene. Det gjør jeg. Men jeg kjenner meg sjelden igjen i selve konflikten.

Stor forskjell

For meg er det en stor forskjell mellom å mene at noen tar feil. og å mene at de ikke skal få si hva de mener. Noen mennesker uttrykker holdninger jeg opplever som egoistiske eller lite opptatt av hvordan andre har det.

Jeg synes slike holdninger er dårlige. Jeg tror de gjør både mennesker og samfunnet fattigere. Men jeg har samtidig ikke noe ønske om å hindre mennesker i å uttrykke dem. I hvert fall så lenge de ikke oppfordrer til vold eller utsetter andre for vold.

Ja, ord betyr noe. Holdninger kan påvirke handlinger, og handlinger kan føre til vold. Hvor grensen går, er ikke alltid enkel å trekke.

Derfor har vi en rettsstat. Den skal avgjøre når ord blir til trusler, diskriminering eller ulovlige handlinger. Hvis rettsstaten ikke fungerer godt nok, har vi heldigvis et demokrati der vi kan protestere, organisere oss og arbeide for endring. Men det betyr ikke at alle holdninger er like gode. Tvert imot.

Noen verdier gjør et samfunn bedre

Jeg tror noen verdier gjør et samfunn bedre. Å bry seg om andre. Å være åpen, ærlig og oppriktig. Å prøve å forstå før vi dømmer. Å ta ansvar når vi gjør feil. Å være villig til å strekke ut en hånd, også når det er vanskelig.

For meg er dette ikke uttrykk for naivitet eller «snillisme». Det er en realistisk måte å møte andre mennesker på. For hvis historien lærer oss noe, er det at vi aldri blir ferdige med hverandre.

Vi kommer til å leve sammen med mennesker vi misliker. Med mennesker vi er dypt uenige med. Med mennesker som har helt andre verdier enn oss. Da er spørsmålet ikke hvordan vi vinner over dem. Spørsmålet er hvordan vi hindrer at uenigheten gjør oss ute av stand til å leve sammen.

Jeg tror noe av det viktigste et samfunn kan utvikle, er evnen til å tåle at mennesker er forskjellige. Ikke å like alt. Ikke å akseptere alt. Men å tåle at mennesker tenker annerledes enn oss, samtidig som vi står støtt i våre egne verdier.

Vil ha ulike meninger

Jeg ønsker ikke et samfunn der alle mener det samme. Det ville vært et fattigere samfunn. Jeg ønsker et samfunn der vi kan være dypt uenige, samtidig som vi aldri glemmer at den andre også er et menneske.

Kanskje er det nettopp erfaringen fra Balkan som gjør at jeg tenker slik. Jeg har sett hva som kan skje når mennesker slutter å se hverandre som naboer, medborgere og medmennesker, og bare ser fiender. Jeg har også sett hvor viktig det er at noen begynner å bygge opp igjen det som er ødelagt. 

Det betyr ikke å glemme. Det betyr ikke å unnskylde. Det betyr ikke å slutte å kjempe mot urett. Men det betyr å erkjenne at et samfunn ikke bare bygges av lover og institusjoner.

Det bygges også av mennesker som, igjen og igjen, velger å møte hverandre med ansvar, omsorg og en vilje til å leve videre sammen.

Det er kanskje derfor jeg opplever mange av de norske kulturkrigene som litt fremmede for meg. Ikke fordi jeg mener alle meninger er like gode. Og ikke fordi jeg tror alle konflikter kan løses med en kopp kaffe og gode intensjoner.

Men fordi jeg tror et samfunn blir sterkere når det både forsvarer ytringsfriheten og holder fast ved noen enkle verdier: medmenneskelighet, ansvar og omsorg. Ikke fordi alle vil leve etter dem, men fordi de kan gi oss en retning når vi, før eller siden, havner i konflikt med hverandre.