Les ukens e-avis
Andre tjenester
«Behovet for å høre til har ikke forsvunnet»
Kirken betyr mindre for mange nordmenn. Likevel søker vi fortsatt fellesskap, håp og sterke opplevelser, skriver Shanzeh Humair.
Dette er et meningsinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din mening kan sendes til redaksjonen@klartale.no.
Mange nordmenn går ikke lenger i kirken. De fleste har lite forhold til religion. For mange er kirken noe besteforeldrene snakket om.
Men behovet for å høre til har ikke forsvunnet.
Vi samles bare på andre steder.
Vi møtes på konserter, fotballkamper og puber. Der finner vi fellesskap, sterke følelser og minner vi deler med andre.
Da Karpe hadde konsert på Ekebergsletta, gikk over 110.000 mennesker gjennom regnet. De smilte, sang og lot seg ikke stoppe av været. Nakne for regnet, men fulle av forventning. Det minnet meg om en pilegrimsreise. Etter store seire i fotball samles også tusenvis av mennesker foran Slottet for å feire. Slike øyeblikk blir våre moderne ritualer.
Karpe betyr mye for mange. Ikke bare fordi de er kjent internasjonalt. De gir folk et fellesskap og tekster mange kjenner seg igjen i. Karpes tekster pugges nesten som bibelvers.
Da jeg var på Karpe-konsert i Oslo Spektrum, kunne jeg bare én sang. Likevel sang jeg med da hele salen ropte «Allah, Allah». Ingen spurte hva jeg trodde på. Ingen brydde seg om hvordan jeg var kledd. Hadde du billett, var du en del av fellesskapet. Og så lenge Oslo Spektrum har et tilrettelagt WC, er vi også «good to go».
Det samme skjer i fotballen.
Fotball samler mennesker med ulik bakgrunn, ulike meninger og ulik tro. Jeg spurte en eier av en pakistansk dagligvarebutikk om han fulgte med på fotball. «Ja», svarte han. Deretter rettet han på meg og sa: «Brasil har faktisk slått Norge.»
Det overrasket meg.
Fotball har klart noe mange integreringstiltak ikke har klart. Den har blitt et felles språk. Også mange førstegenerasjons innvandrere følger landslaget. Når Norge spiller, heier vi sammen. Da blir vi røde, hvite og blå.
Vi følger kampene nesten som troende følger faste bønnetider. Vi samles foran skjermen, synger de samme sangene og kjenner på de samme følelsene. Folk spør hverandre: «Hvor var du da Nusa scoret?» slik tidligere generasjoner husket hvor de var da store historiske hendelser skjedde. Noen lar seg også inspirere av fotballhelter når de velger navn til barna sine, slik tidligere generasjoner hentet navn fra profeter og engler.
Vi kaller oss et sekulært samfunn. Men mennesker trenger fortsatt fellesskap, ritualer og noe å glede seg til.
Gud døde kanskje for lenge siden i ateist-Norge.
Men behovet for å tro døde aldri.
Det fikk bare en ny form.
I dag finner mange det på konserter og fotballkamper.