I juni startet flommen. Den ble den dødeligste på over ti år, ifølge myndighetene i Nigeria. Mange tusen hjem ble ødelagt. Det samme skjedde med store jordbruks-områder. Flere enn 600 mennesker døde. Og over 1,3 millioner måtte rømme fra vannet. Aisha Ali og hennes åtte barn var blant dem. Livet ble dramatisk endret.
Nigeria har hatt mye problemer. Også før vannet kom. Landet mangler veier, strøm og annen infrastruktur. Myndighetene har brukt lang tid på interne konflikter. De kjemper også mot ekstremister som gjør opprør mot regjeringen. Voldelige angrep er vanlig. Særlig nord i landet. Der kjemper lokale, væpnede grupper sammen med ekstremister som har støtte fra Den islamske staten. Alt dette gjør at myndighetene er lite forberedt på å løse kriser.
[ Høyere risiko for terrorangrep i Nigeria ]
Årets flom kom i tillegg. Flere hos myndighetene i Nigeria sier Kamerun har noe av skylden. Landet slipper ut for mye vann fra demningen Lagdo, mener dem. Det har også regnet mer enn vanlig. Til sammen ble det en uvanlig stor flom, og dramatisk for svært mange mennesker. Selv om det er vanlig for folk i Vest-Afrika å håndtere flom.
Men i år ble det for mye vann. Aisha Ali bodde i en hytte laget av vevde matter av halm og palmer i landsbyen Tabawa. Hun valgte å pakke det hun klarte da vannet nådde hytta.
Hun og mannen forsto at dette ville bli en uvanlig flom da vannet begynte å stige inne i hytta.
De bodde da nordøst i landet. Veiene i området er svært dårlig. Aisha Ali og åtte av de yngste barna hennes begynte å gå på en smal vei. Vannet strømmet langs og på veien. Broren hennes Buba Mobe rømte også. Han hadde en vogn trukket av kyr. Han lot fem av barna få sitte på vogna. Det var de som fikk plass. er mellom 5 år og 9 år. De var for unge til å forstå faren, så de var glade over å få kjøre med vogn.
Ali hadde da også lovet alle om at de snart ville se hverandre igjen. Selv gikk hun nedover veien. Hun gikk sammen med de tre andre barna på 15 år, 6 år og 3 år. Vognen ble borte i det fjerne.
Mobe kjørte forsiktig. Vannet hadde nådd dem til livet da de forlot hjemmene sine. Det ble stadig høyere, og noen steder var det dype hull. Vogna han veltet plutselig. Barna ble kastet ut i vannet.
Først fant Mobe en av barna, og fikk henne til et sted med mindre vann. Han fant ingen av de andre da han snudde for å lete etter dem. Han fikk hjelp til å lete, men de fant barna for sent. De var døde.
Etter en stund kommer Ali og de andre barna fram til stedet. Ali falt om i sorg og gråt da hun forsto hva som hadde skjedd.
Hun hadde aldri trodd at barna i vogna skulle være i større fare enn de som gikk. Men hun tolket det som Guds vilje.
– Det var ingenting jeg kunne gjøre, sier hun.
Folk fra landsbyene bar likene til de fire barna hjem. Hassana, Hauwa, Amina og Gambo døde i flommen.
Familien har fått lite hjelp fra lokale myndigheter etter ulykken. Det finnes verken strøm, rent vann å drikke eller veier som er mulig å gå eller kjøre på.
Myndighetene sier de har delt ut hjelp til familier som er berørt. De sier de også har prøvd å evakuere noen til trygge leirer Men det finnes ingen leirer eller innsatser i Tabawa.
Folk må selv ordne reisen hvis de vil dra til en flyktningleir. Den er flere mil unna.
[ Byen som kan bli ubeboelig ]
Ali familien må derfor bare prøve å klare seg så godt de kan. Men det er vanskelig. Huset ble ødelagt i flommen. De har flyttet fra Tabawa, der barna har fått sine graver. Ali og familien bor nå i landsbyen Darayami. Den er 11 kilometer unna Tabawa. Nå handler alt om å overleve.
Ali sier det er tungt for de seks barna som overlevde. De sliter, sier hun. Jenta som ble reddet av Mobe savner tvillingsøsteren.
– Jeg prøver å huske hvordan barna mine var. Jeg tenker på dem spesielt om natten. Men det er vanskelig. Jeg har så lite igjen etter dem. De fleste av eiendelene og minnene ble borte i flommen, sier Ali.
Den nye hytta til familien har knapt noen møbler. Barna leker på jordgulvet uten sko. De eldre barna samler matrester fra gårdene der de jobber. Det gjør at familien får litt å spise.
– Vi har lite mat. Og mangler et sted vi kan sove godt, sier Ali.
– Men alt er Guds plan, sier Ali. Hun holder Husseina godt inntil seg. Men forsøket på trøst stopper ikke gråten hennes.
