«17. mai skal være alles dag»

Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.

Kom mai, du skjønne milde. Og kom Grandiosa, taco, hijab og regnbueflagg også.

Det er noe fascinerende med norsk identitet. Vi liker å tro vi er et folk dypt forankret i tradisjon: bunad, flagg og korps. Vi synger med andakt om landet vi elsker. Vi holder hardt fast i symbolene vi mener definerer oss. 

Vi tåler mangfold i magene våre

Men ser vi litt nærmere etter, er norskhet alt annet enn ren og ubrutt. Den er en fargerik miks – en kulturell gryterett.

Meksikansk taco har blitt en konge på fredager. Italiensk pizza ligger klar i fryseren i mange hjem. Vi skåler i spansk cava og kaller det norsk hygge. Japansk sushi har sluttet å være eksotisk. Den er blitt like norsk som snop på lørdager.

Når bunaden blir brukt med hijab, eller når regnbueflagget vaier, da skjer det noe. Blikkene blir strammere og spørsmålene mer påtrengende. Vi er flinke til å omfavne det mangfoldige – så lenge det kan pakkes inn i matpapir, spises med pinner eller skylles ned med bobler.

Hvis vi elsker ideen om frihet, hvorfor nøler vi så med å omfavne den i praksis?

Vi har allerede vist at vi kan utvide rammene. Vi har gjort taco til nasjonalrett og sushi til luksus i hverdagen. Vi tåler mangfold i magene våre. Men tåler vi å se det i menneskene rundt oss?

Vi snakker ofte om identitet som noe som skal tas vare på. Som om det er syltetøy vi kan sette på glass. Eller Grandiosa som vi kan fryse ned for senere. Men identitet er ikke noe du kan lagre bort. Den er levende, bæres i hjertet, vises i holdninger – og vaier i flagget. 

Identitet er som toget på 17. mai. Den beveger seg fremover. Og jo flere som får plass i toget, desto sterkere blir vi som folk.

Både fest og kamp

Vi liker å se på oss selv som best i verden på likestilling og frihet. For de av oss som er skeive, er 17. mai både en festdag og en kampdag. Det er den internasjonale dagen mot homofobi, bifobi og transfobi. Det er en påminnelse om at friheten fortsatt ikke er likt fordelt. 

Mens du marsjerer og roper hurra for friheten, er det fortsatt unge som lurer: Tør jeg holde kjæresten min i hånden i skolegården på tirsdag?

Nordmenn feirer friheten med store ord. Men spørsmålet gjenstår: Tåler vi frihet i praksis? Er vi klare til å stå skulder ved skulder med alle som kaller Norge sitt hjem? Ikke bare når det gjelder mat og musikk, men også når det gjelder hvem de er?

Det er greit å nyte japansk sushi på 17. mai, men vanskeligere å akseptere at noen andre ønsker å uttrykke sin kultur gjennom klær og symboler. Vi har gjort taco til norsk hverdagsmat, men vi blir fremdeles ukomfortable av bunad med hijab. Vi serverer cava til feiringen, men stusser når regnbueflagget vaier i skolegården.

Identitet handler ikke om hva vi spiser eller hva vi har på oss. Det handler om hvem vi anerkjenner som «en av oss». Hver gang vi trekker en grense, gjør vi fellesskapet vårt svakere. Et samfunn som virkelig er trygt i sin identitet, vokter ikke portene sine – det åpner dem.

Så mens du roper hurra for frihet og likeverd, må noen spørre seg: er det greit at jeg viser hvem jeg er, akkurat i dag – på frihetens dag?

Nå må vi åpne hjertene våre. For 17. mai skal ikke være en dag der noen føler seg som gjester på en fest de hører hjemme på. Den skal være alle sin dag, fullt og helt.