«Da jeg flyttet til Norge, tenkte jeg at dette var mulighetenes land»

«Hva er dette vakre bygget?» 

Ett år senere tenkte jeg: «Jeg drømmer om å studere her».

Helt siden jeg var ungdom har jeg drømt om å bli gullsmedkunstner. En liten feil stoppet planene mine.

Forberedte meg på studier

Jeg vokste opp i en liten by i Sibir. Der fantes det ikke slike muligheter. Jeg måtte lære meg alt selv. 

Da jeg flyttet til Norge, tenkte jeg at dette var mulighetenes land.

Etter å ha bestemt meg for å studere ved skolen brukte jeg et år på å lage en portefølje med ti arbeider. 

Jeg forberedte meg på å gjøre videregående skole ferdig. Da kunne jeg få studere. Jeg skrev om motivasjonsbrevet og porteføljen flere ganger, med hjelp fra læreren min i norsk.

Så kom endelig tiden for å sende inn dokumentene til skolen. Jeg lastet opp alt. Jeg leste nøye på nettsiden, sjekket kravene for porteføljen og fant noen feil i min egen. 

Jeg lastet opp filen på nytt. Systemet tillater å laste opp filer så mange ganger du vil innen fristen. Men etter en stund oppdaget jeg at navnet på filen hadde endret seg til et rart navn. 

Jeg prøvde å laste opp filen på nytt, og da skjedde noe galt. Først forsto jeg ikke hva. Men så skjønte jeg det: Fristen var gått ut for noen timer siden. Nettstedet lot meg slette filen, men ikke laste opp en ny fil. 

Den første følelsen var panikk og skrekk. Jeg ble iskald. Jeg hadde slettet den med mine egne hender. 

Feilen kostet meg skoleplassen

Jeg løp til mannen min med tårer i øynene og skjelvende lepper. Han roet meg ned og sa at det ikke burde være slik. Hvis du ikke kan endre søknaden etter fristen, burde du heller ikke kunne slette filer. 

Og siden jeg ikke fikk noen bekreftelse på sletting, måtte de ha filen fortsatt, eller kunne gjenopprette den.

«Ikke vær så bekymret, det er Norge. Vi har et humanistisk system,» sa han.

Så fulgte uker med kamp. Jeg dro til skolen for å snakke med dem personlig. Jeg sendte e-poster til opptakskontoret. Svaret var alltid det samme: «Du slettet filen, vi har den ikke. Din søknad skal ikke bli vurdert.» 

Før jeg slettet filen, hadde jeg lastet den ned fra systemet. Jeg har filen med metadata som viser at det er den riktige filen, levert innen fristen. 

Men det hjalp ikke. Ingen bevis var nok. Men hva er poenget med lik behandling hvis det ikke er humant? Hva er dere redd for? At det å vise menneskelighet skal skade ryktet deres? 

Jeg vil rope det til dem, men det hjelper ikke. 

Et hjerteløst system

Denne hendelsen endret noe i meg. Det ble vanskeligere å forberede meg til eksamenene. Alt føltes meningsløst. Jeg angrer selvfølgelig på det året jeg mistet på en så dum måte. 

Men enda mer slår det meg hvor mye vi overvurderer våre valg i livet. Vi bekymrer oss og tror at valgene våre avgjør fremtiden. Vi tenker: «Å velge utdanning er så viktig, det kommer til å prege livet mitt!» 

Men så er det en tilfeldig feil, en slettet fil, som avgjør alt. Og et hjerteløst system som sier at på grunn av det, vil de ikke engang vurdere deg. 

Du blir ikke avvist fordi du var dårlig eller ikke jobbet hardt nok, men fordi du trykket på feil knapp. 

Du så ikke på datoen. Du ble for nervøs. Du oppførte deg som et menneske.

Det minnet meg om et sitat fra et dikt vi lærte på skolen:

Har ankommet et fint land 

Et stort land med et like stort hjerte 

Men følelser styrer ikke dette land