«Skal vi bare slutte å klage i Norge?»

Dette spørsmålet fikk jeg midt i en samtale med en menneskerettighetsaktivist fra Vest-Afrika. Tidligere i mars møttes vi på FNs kvinnetoppmøte, CSW70, i New York. Der deltok mange norske organisasjoner. Hun fortalte meg om arbeidet sitt med ofre for vold. Historiene hennes var konkrete, brutale og vanskelige å høre på.

Høres litt fjernt ut

Årets tema på toppmøtet var rettigheter og hindringer kvinner og jenter møter i rettssystemet. I Norge høres dette høres vanskelig og litt fjernt ut. Men for mange kvinner i verden handler det om noe langt mer grunnleggende. Å få hjelp handler om avstand, tid og risiko. Hvor langt er det til nærmeste politistasjon? For de fleste i Norge er det veldig kort. Derfor føles spørsmålet nesten unødvendig. Noen minutter i bil. Kanskje en busstur. I mange avsides steder i Afrika må folk gå. Ikke en time. Ikke to. Men opp mot 200 kilometer.

Forestill deg en ung jente som nettopp har blitt voldtatt. Hun kan ikke dusje fordi hun må bevare sporene på kroppen for å kunne bevise at det faktisk skjedde. Hun eier ikke bil. Det finnes ingen transport. Så hun begynner å gå. Mange timer. Hun går til nærmeste politistasjon for å anmelde. Tror vi virkelig at det er et system som fungerer?

Og selv om hun kommer fram, er ingenting garantert. Kanskje er politistasjonen stengt. Kanskje er det ingen der. Da må hun snu og gå tilbake til landsbyen, til familien, kanskje til og med til mannen som utsatte henne for vold.

La oss likevel anta at det sitter en politibetjent der. Hva møter henne da? Blir hun spurt hva hun hadde på seg? Blir hun fortalt at hun bør skamme seg for å anmelde en mann som «gir henne mat»? Og dette er dessverre ikke et hypotetisk spørsmål. Det mest skremmende og absurde er at mange av disse landene allerede har lover som beskytter kvinners rettigheter. De står skrevet i grunnlover. De finnes i lovverk. På papiret er rettighetene der. Men lover som ikke kan brukes i praksis er ikke rettigheter. De er ikke verdt papiret de er skrevet på.

Skal vi slutte å klage?

Ifølge FN Kvinner kan det ta opptil 286 år før verden lukker gapet mellom menns og kvinners juridiske rettigheter. 286 år. Hvor mange kvinner vil bli utsatt for vold i løpet av den tiden? Hvor mange vil møte et rettssystem som ikke fungerer? Framgang skjer ikke av seg selv. Framgang er et politisk valg.

Så skal vi slutte å klage i Norge? Svaret er nei. At situasjonen er verre andre steder er ikke et argument for stillhet og aksept. Det er et argument for mer press, ikke mindre. Norge er et av landene i verden hvor kvinners rettigheter står sterkest. Nettopp derfor har vi et ansvar for å bruke stemmen vår.

Men ansvaret stopper ikke ved grensen til landet. Norge må også ha en politikk som faktisk styrker kvinners rettigheter globalt:

• Økt støtte til organisasjoner i utviklingsland. 

• Mer internasjonalt samarbeid om rettsvern.

• Systematisk deling av kunnskap om hva som virker.

For rettigheter handler ikke bare om hva som står i regelverket. De handler om hva som faktisk skjer når en jente banker på døren til en politistasjon. Og om døren faktisk åpnes.