Det handler om liv og død

Vi er alle lei. Av tiltak mot korona-smitte. Av å måtte holde avstand til folk. Å la være å klemme både kjente og ukjente.
– Jeg skulle ønske at korona ikke fantes, sier ett av mine barn. Mange er nok enige med henne.

Det begynner å bli lenge siden mars. Da kom korona-viruset flyende inn i Norge. Alle ble redde. Vi lyttet til klare råd fra myndighetene. Nesten uten protester.

Så gikk korona over, trodde vi. Norge klarte å holde viruset unna. I et par måneder og litt til levde vi litt som før. Nå får vi merke følgene. Og vi kan angre på at vi tok for lett på smitte litt for lenge.

Korona-smitten spres delvis uten kontroll i Norge. Mange vet ikke hvem som smittet dem eller hvor de ble smittet. Smitten blir eksplosiv om vi fortsetter som før. Folkehelse-instituttet tegner et bilde av flere tusen smittede hver dag om få uker. Men det finnes fortsatt håp.

Håpet er at alle følger rådene vi får. At vi tenker på hva som er best for fellesskapet, ikke på oss selv. Det betyr at vi mister sosiale samlinger, middager, fester og fysiske møter med venner. Oslo stenger alt som er sosialt. Bergen gjør nesten det samme. Innstramningene vil også få store økonomiske følger for arbeidslivet på ny. Men tiltakene er helt nødvendige.

Det er mørketid i Norge og på Svalbard. På flere måter. Vi vet at lyset kommer tilbake igjen. Men med korona-viruset vet vi ikke når det blir.

Vi må stå sammen. Og vi må bli med på dugnaden - igjen. Det nytter ikke gi seg. Vi gjør det for å redde liv.