«Er mangfold bare til pynt?»
– Slipp de unge og minoriteter til, mener 24 år gamle Seyed Sajad Amiri.
Dette er et meningsinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din mening kan sendes til redaksjonen@klartale.no.
Unge blir kalt framtiden. Likevel holdes de utenfor der beslutningene tas.
Hvorfor slipper de ikke til?
Arina Aamir på 20 år ble Oslos yngste i bystyret. Hun ble løftet frem som et symbol på fremgang. En ung kvinne med minoritetsbakgrunn i maktas rom.
Hvorfor er hun fortsatt unntaket og ikke normalen?
Norsk politikk er ikke mangfoldig nok
Jeg har sett på tall for deltakelse i kommunestyrene og på Stortinget. Rundt 14,8 prosent av representantene på Stortinget er 30 år eller yngre. Over halvparten er over 45 år.
Unge mellom 20 og 39 år utgjør rundt 34 prosent av befolkningen. Likevel er bare 22 prosent av dem i parlamenter i verden under 40 år. Ungdom utgjør en tredjedel av befolkningen. Men langt færre av dem har makt.
Hvordan kan vi da kalle dette et demokrati som speiler samfunnet?
I flere land har de hatt stemmerett fra fylte 16 år.
Det ser ut som at flere andre kan følge etter. Begrunnelsen er enkel. Politikken påvirker unge, så derfor må de også få delta.
Hvorfor henger Norge etter?
I Norge spør vi fortsatt om ungdom er klare som 16-åringer. Hva er det vi egentlig er redde for?
Dette handler om mer enn alder. For minoritetsungdom er det enda verre. De møter ikke bare krav om erfaring, men også manglende nettverk, usynlige barrierer og spørsmål om tilhørighet.
Vi liker å tro at vi har et godt demokrati her i Norge. Samtidig finnes det en blanding av innenforskap og utenforskap. Det går klart mest utover innvandrere og dem med minoritetsbakgrunn.
Når mangfold blir pynt
Mediene løfter frem enkeltpersoner. Men vi må tørre å spørre om dette er reell inkludering eller bare synlighet? Når én løftes frem, kan det gi inntrykk av at systemet fungerer, men strukturen forblir den samme.
Mangfold blir en historie, et symbol og en rollemodell. Men ikke nødvendigvis makt.
Noe må endres
Hvis vi mener alvor, så må noe skje. Unge må kunne velges, minoritetsungdom må få reell tilgang. Partiene må åpne nettverkene sine, og mediene må vise bredden. Ikke bare unntakene. Hvorfor er dette fortsatt vanskelig i 2026?
Vi må se på hva slags demokrati vi ønsker. Et demokrati der de samme stemmene dominerer, eller et demokrati der nye perspektiver slipper til?
Arina Aamir har blitt et forbilde. Hun viser hva som er mulig, men et demokrati kan ikke bygges på unntak. Ungdom med og uten minoritetsbakgrunn er klare. De har perspektivene. De har erfaringene. De har viljen.
Hvor mye lenger skal de holdes utenfor?
Innlegget er levert av Ung debatt. De formidler unge meninger til norske aviser.