«I Norge kjente jeg for første gang hva ekte frihet var»

Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.

Jeg kom til Norge for tre og et halvt år siden. Jeg hadde på meg en hijab og tradisjonelle muslimske klær. 

Nå for tiden kler jeg meg som mange norske jenter. Men det betyr ikke at jeg har gitt opp troen min. Min tro er fortsatt i hjertet mitt. Jeg respekterer kulturen min. Familien min er fremdeles religiøse og bærer klær som er passende for troen. Men jeg har valgt en ny vei. En vei som tillater meg å bestemme over kroppen min, klærne og livet mitt.

Har blitt kalt «løs»

Denne endringen har fått meg til å se mange ting klart. Jeg ser tydelig hvem som virkelig støtter meg og hvem som stille snur seg unna. Noen tror jeg har forrådt religionen. Jeg har blitt kalt «useriøst kledd», en «løs kvinne» og enda verre. 

Noen bruker vitser for å dekke over muntlige angrep. Men jeg vet sannheten. Jeg gjør bare det mange kanskje er redde for å gjøre. Valgene jeg har tatt, krever mot. Jeg ble ikke svakere av å ta disse valgene – tvert imot! Jeg våknet.

 Jeg vil fortelle den ekte sannheten, slik jeg ser den. En kvinnes selvfølelse er ofte et resultat av en annen persons blikk. Hun blir gradvis formet av morens kritikk, farens sammenligning og hviskingen fra dem rundt henne. Jeg har vokst opp med å høre kommentarer som: «Slutt å snakke, jenter bør være reserverte», «det du har på deg passer deg ikke», «hvem vil gifte seg med deg når du ser slik ut?» Disse ordene kledd i «kjærlighet» er så fulle av ydmykelse. Disse rådene skal liksom lære en liten jente hvordan hun skal være en god kvinne. Men det hun egentlig hører, er råd fra andre undertrykte kvinner.

To typer kvinner

Opp gjennom livet har jeg møtt to typer kvinner. Den ene typen er hun som alltid føler at hun ikke er god nok. Hun baserer sin verdi på å sammenligne seg med andre. Hun ser på skjønnhet som en trussel. Hun kan ikke akseptere andres suksess. Når hun står overfor en selvsikker kvinne, vil hun si: «Hun er for flamboyant.» 

Hun ser ut som en venn, men ler i all hemmelighet når du faller. Hun vil ikke støtte deg – verken åpenlyst eller i det stille. For å stå opp for seg selv, velger hun å dytte andre ned. Jeg har erfart at de dypeste sårene kommer ofte fra kvinner som dette.

Heldigvis har jeg erfart at det også finnes en annen type kvinne i verden. Dette er de som prøver å gjøre andre godt, selv om de har sine egne sår. Hun er ikke sjalu eller sammenlignende. Hun er motivert og ønsker å inspirere andre. Hun ser ikke på andre som rivaler, men som partnere på sin reise. Hun setter pris på skjønnhet og klapper for suksess. 

Når hun ser styrke, føler hun seg ikke truet, men inspirert. Hun får deg til å føle, for første gang, at du er god nok som du er. Hun får deg til å føle at du blir akseptert fullstendig. Fordi ekte kvinnelig makt handler ikke om å tie ned andre. Det handler om å gi plass til stemmene deres. Jeg har sett denne forvandlingen hos mennesker etter de, for første gang, har møtt noen som elsker dem betingelsesløst.

Jeg vet hvordan frykt føles. Jeg vet hvor vondt det er å tie, når du opplever vold. Nok er nok. Jeg vil ikke lenger være en stille kvinne. Jeg vil ha likestilling. Jeg vil ha ytringsfrihet. Viktigst av alt: jeg vil ha et liv i frihet, verdighet og fred.

Nå er jeg mor til flere sønner. Jeg har et stort ansvar på mine skuldre – jeg ønsker å oppdra dem til å være snille, ansvarlige og rettferdige mennesker. Jeg vil ikke at de skal bli som mennene jeg vokste opp med. Jeg vil at de skal vite at mildhet er en styrke. Respekt er aldri et tegn på svakhet.

Ekte frihet

I Norge kjente jeg for første gang hva ekte frihet var. Kvinner her kan ha på seg det de liker, si sin mening og velge sin egen livsstil uten å bli stemplet. Først følte jeg meg rar og redd. Jeg var bekymret for at andre ikke skulle forstå meg, eller tro at jeg ikke hørte til. Men etter hvert møtte jeg noen varme mennesker. De dømte meg ikke på grunn av min bakgrunn eller fortid, men respekterte meg og oppmuntret meg. Lærere og fremmede ga meg en ny selvtillit. Jeg kunne også ta valg, og jeg fortjente også å bli hørt.

Jeg begynte å lære språket. Etter hvert turte jeg å snakke, selv om jeg ikke snakker perfekt norsk. Jeg lærte å håndtere ting og uttrykke mine meninger på egen hånd. Jeg lærte også å si til meg selv: «du har gjort en god jobb». 

Folk har kanskje bare sett endringen i klærne mine. Men jeg er fortsatt jenta som ønsker å være kjærlig mot foreldrene. Jeg er kvinnen som bærer alt på egen hånd. Jeg er moren som setter barna først hver dag. Jeg flykter ikke fra min fortid. Jeg tar skritt mot den personen jeg ønsker å være.

Dette er min historie. Den handler om mot, om endringer og om frihet.