Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Jeg har kjent Norge i to år.
Klokken var 17.15 på kvelden. Jeg var over 1000 fot på himmelen. Jeg tok en titt ut av vinduet på flyet og begynte å gråte.
Det var det første jeg gjorde på Norges territorium. Det var siste gang jeg følte meg trist i dette landet, som er fullt av muligheter. Den første uken var vanskelig for meg.
Et hvitt teppe over gulvet (snø) og kald vind. Jeg sto alene under treet utenfor leiligheten. Jeg stilte et spørsmål til Gud, og jeg tror han svarte meg. Hele verden er hans, og det samme er jeg. På den måten er alt mitt. Disse trærne, veiene, elvene og det jeg liker. Det var dagen da jeg godtok hver eneste ting i Norge.
Jeg gjorde forskjellige jobber i restauranter, i matvarekjeder og mange flere. I mellomtiden har jeg lært norsk språk og bestått eksamenene mine for å bli en del av norsk helsevesen. Norge setter pris på kampen og gir belønning.
Norge er kaldt for de som har kalde følelser. Norge er mørkt for de som ikke lyser opp sinnet og prøver å oppleve naturens mangfold.
Til slutt vil jeg takke folket i Norge, som tar imot alle med et stort hjerte og kjærlighet. Og staten fordi jeg som innvandrer føler meg veldig trygg og heldig som en del av det flerkulturelle samfunn.
