Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Å være inkludert betyr at du er med som en del av noe. At du er med, like selvfølgelig som alle andre.
Når du er ordentlig inkludert, så har du like muligheter. Uansett om du har en diagnose eller ikke. Du er naturlig med i fellesskapet med alle andre.
Jeg mener at alle skal få være med og bidra i arbeidslivet. Uansett forutsetning, og hvis de vil.
Ingenting er umulig. Ingen skal måtte stå utenfor. Arbeidsgivere må bli flinkere å se på løsninger, ikke fokusere på diagnoser og begrensninger.
En diagnose kan fortelle oss noe om hvilke begrensninger en person kanskje har. Men den sier lite om hvilke ressurser en person kan sitte på.
For å oppnå ekte inkludering, så kreves en endret holdning i samfunnet. Det hjelper lite å ha fine ord om inkludering og likeverd skrevet på papir, hvis du ikke evner å praktisere det.
I dag står altfor mange utenfor arbeidslivet. Selv om de gjerne vil inn. Disse må vi ønske velkommen. Vi behøver alle som en.
Ved å fokusere på å la folk bruke ressursene sine på jobb, så blir begrensningene mindre viktige og mindre synlige. Ekte inkludering kan bare komme fra holdningene vi har. Har man ekte inkludering på et arbeidssted, så får man veldig gode arbeidsmiljøer.
Det betyr mye å ha en jobb. Betydningen er den samme for dem med funksjons-nedsettelser.
De fleste kan jo tenke seg hvor kjipt det ville vært om ingen hadde forventninger til deg. Hva skal du liksom stå opp for hver morgen da?
Jeg har vert heldig og har ikke vært uten arbeid. Etter at jeg hadde fullført videregående, så fikk jeg jobb på Eiganes skole. Dette er en arbeidsplass som vet hva ekte inkludering betyr. Jeg får bruke ressursene mine på jobben. Og at det finnes noen begrensninger har jeg ikke så mye tid å tenke på. Ikke tror jeg kollegene mine tenker så mye på det heller.
På Eiganes skole er vi kolleger på samme lag. Av praktiske oppgaver så har jeg blant annet ansvar for å sjekke forskjellig utstyr, og eventuelt fikse det som kan fikses. Det kan være alt fra å sjekke lekeapparater i skolegården til å stramme en løs skrue på en stol. Ellers bidrar jeg med voksen tilstedeværelse som fører til mer trygghet for elevene i friminuttene.
Mine behov for å lykkes på jobb er nok ikke ulikt de fleste andres behov. Jeg behøver å bli sett og få tilbakemeldinger, mulighet til å jobbe selvstendig og ha en fast person jeg kan henvende meg til. Altså, helt vanlige behov som de fleste som jobber har.
Med en arbeidsplass som Eiganes skole så opplever jeg å være en del av et fellesskap. Og jeg får tro på meg selv og evnene jeg har.
I dag går samfunnet dessverre glipp av mange viktige ressurser. Og det er så unødvendig! Vi hører på nyhetene at vi går mot en fremtid som mangler hender og arbeidsfolk. Da synes jeg jo at vi i hvert fall må ta i bruk de hendene og arbeidsfolkene som vi har.