Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Jeg heter Adam Berge og er 25 år gammel. Jeg vokste opp på Byhaugen i Stavanger. Der startet jeg skolegangen på Tastarustå skole. Siden sto videregående for tur. Der fikk jeg prøve meg i det ordinære arbeidslivet. Aller kjekkest var det hos Viking redningstjeneste. Jeg fikk bli med på alt fra ulykker i trafikken til oppdrag der noen hadde punktert.
Men det er ikke alle steder som passer. Det handler om å føle seg inkludert, og at jeg får brukt de ressursene som jeg har.
Jeg har for eksempel prøvd jobb i en VTA-bedrift (varig tilrettelagt arbeid). Der ble jeg satt til å gjøre helt enkle ting. Jeg følte at jeg ikke fikk være selvstendig i arbeidet.
Det fantes en spennende jobb gjennom stiftelsen Helt Med. Men jobben fikk jeg ikke søkt på, fordi jeg manglet et vedtak fra Nav. Jeg satte i gang prosessen. Den gikk raskt igjennom hos Nav.
Jakten på en lignende jobb startet. Jeg søkte på en stilling som jeg fant. Da ble jeg invitert til et jobbintervju via Helt Med, for så å komme til runde nummer to med rektor ved Eiganes skole. De hadde en tilrettelagt stilling. Den var som assistent/servicemedarbeider. Rektor syntes jeg gjorde et godt inntrykk. Jeg fikk prøve meg i jobben i tre måneder. Det åpnet døren for en fast jobb. Nå har jeg jobbet ved skolen i snart fire år.
Etterpå begynte jeg å tenke på alle som var i samme situasjon. Men som ikke har jobb. Mange har ingen annen mulighet enn å jobbe i en VTA-bedrift.
En dag fikk jeg møte Johannes Tveitnes. Vi har begge omsorg for andre. Vi hadde begge klart å finne oss jobber, men ønsket også å hjelpe andre.
På Arendalsuka fikk vi treffe politikere. Vi sa til dem at altfor mange unge er utenfor arbeidslivet. Mange er uføre og trenger hjelp fra mor og far.
Vi var med på debatter med politikere for å få fram dette.
Da vi satt i bilen hjemover, så tenkte jeg at det ikke ble noe mer. Men det hadde jo vært en fin opplevelse.
Plutselig hørte jeg fra baksetet: – Vi skal ikke sende et brev til kongen? Vi kan be om et møte med ham?
Det gjorde vi. Men så kom pandemien. Vi måtte vente til den var over. Etter pandemien prøvde vi på nytt. Og kongen, han ville gjerne høre på oss.
Den 23. mai 2022 var vi klare. Mediene ble interesserte. Vi var med på «God morgen Norge» på TV 2 direkte. De var også med til Slottet.
Til og med arbeidsgiverne våre stilte opp. Vi fortalte kongen hva vi gjorde i jobbene våre og for Helt Med. Kongen ble stolt av oss. Han sa at hvis det er noen som får dette til, så er det dere. Vi ble rørt alle sammen. Til og med kongen fikk en liten tåre i øyekroken. Det ble en fin dag sammen med fine folk. Det var vel ingen av oss som hadde tro på at det vi holdt på med, ville bli noe stort eller at noen ville høre på oss. Men der tok vi feil. Vi hadde egentlig blitt «kjendiser» uten å vite om det.
Året etter var vi igjen i Arendal. Der kjente flere oss igjen. Vi møtte presidenten på Stortinget. Og ham fikk vi en fin samtale med – om inkludering. Både i jobb og generelt. Han sa han ble stolt av oss og inviterte oss til Stortinget. Han sa «når dere har vært hos kongen, så må dere jo også komme til meg». Dette takket vi selvfølgelig ja til og reiste til Oslo samme høst.
Det ble også en super dag hvor vi fikk fram budskapet vårt. Han skulle ta dette videre. Siden har vi jobbet veldig mye med foredrag. Vi har vært på skoler og i kommuner. Vi har ikke minst møtt ordførere.
Det er mulig at vi ikke ser resultatet av jobben vi gjør med én gang. Men vi vet at store resultater vil komme. Det er kjekt å se at folk lykkes og blir gitt muligheter. Enten det er å få seg fast jobb eller om det er å få det bedre sosialt.
Vi vet at vi har vært med på å bidra til at flere har fått troen på seg selv igjen. Det er dette som gir meg motivasjon til å fortsette videre med dette viktige arbeidet.
[ – Arbeidsgivere må være mer åpne ]