Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Jeg ble født i Damaskus, hovedstaden i Syria. Det er en av de eldste byene i historien og en av de vakreste byene i hele verden.
Etter at jeg ble ti år, flyttet jeg til en ny by. Det var ikke lett å flytte i denne alderen, bytte skole og barndomsvenner. Jeg forlot alle de tingene jeg hadde vokst opp med.
Situasjonen under krigen var veldig ille. Jeg var alltid redd hver gang jeg dro ut av hybelen min og var usikker på om jeg noen gang ville komme tilbake. Jeg var ikke redd for å dø, men for å bli arrestert.
Deretter flyttet jeg til Norge. Her har jeg også flyttet gjennom flere byer.
Jeg ble først bosatt i Verdal kommune, en liten og vakker kommune. Folk var åpne, hjelpsomme og snille. Den eneste utfordringen for meg var språket. Dialekten var helt annerledes enn det vi lærte på norskkurs.
Været var også en stor utfordring for meg. Spesielt om vinteren. Jeg ble veldig deprimert og kunne ikke trives i starten med kulden og mørket. Jeg opplevde mange utfordringer med psykisk helse, spesielt etter at min søster måtte flytte til England. Jeg hadde de snilleste naboene som alltid var der for å støtte meg, og jeg fikk alle muligheter til å utvikle meg og forbedre språket mitt.
Etter noen måneder begynte jeg å skrive i avisen Innherred. Jeg deltok i flere politiske aktiviteter, og var ganske fornøyd med dette.
Men på et tidspunkt følte jeg at jeg savnet noe. At jeg ikke hadde mer å bidra med der.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle flytte. Men jeg ønsket å oppdage noe nytt. Etter noen måneder fant jeg meg selv i Oslo. Det var heller ikke lett å begynne fra null der. Den største utfordringen for meg var at jeg ikke kjente noen der. I Verdal kjente jeg nesten alle, og i julen følte jeg meg aldri alene fordi alle samlet seg og kjente hverandre.
Jeg mistet den varme følelsen av å ha folk rundt meg og av å kunne åpne døren og hilse på naboen. For mange kan det høres annerledes ut. De tenker at det er lettere å integrere seg i store byer. Faktisk er den eneste fordelen med store byer at det finnes flere muligheter. Når det gjelder små byer, er det tryggere, og du kan bli kjent med alle raskt.
Verdal var ikke bare min første bostedskommune. Det var mye større enn det. Jeg lærte norsk der, ble kjent med veldig fine folk, fikk støtte og bidro. Verdal var min første stasjon, og jeg synes jeg har tatt det riktige toget, som tok meg til riktig vei.
Jeg opplevde mye underveis. Men i hvert fall lærte jeg, utviklet meg og fant meg selv. Integrering betyr aldri at man må endre personligheten sin til noe bedre eller verre. Men det betyr å oppleve noe nytt.
Jo mer åpne vi er for å akseptere vår nye personlighet, desto mer bygger vi opp det livet vi ønsker for oss selv. Som jeg alltid sier til slutt: Vi har ikke noe ansvar for å endre verden rundt oss, men kanskje for å endre måten vi ser verden rundt oss på.
På den andre siden, er fordelen med å bo i en mindre by at husleien ikke er altfor dyr, som i Oslo. For store familier er det større mulighet for å få sitt eget hus med hage for rimelig penge. Du kan spare penger. Slik er det ikke i Oslo. For eksempel må du kjøpe månedskort til kollektivtransport hver måned.
Til slutt, blomst, hvor du enn befinner deg, finn den fineste ting å holde rundt. Lag de beste minnene hvor du går. Til slutt er minner det eneste vi skal holde på.