Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Mitt navn er Ahmed. Jeg ble født 1. mai 2001 i byen Qusayr i Homs-provinsen i Syria. Barndommen min var fredelig og stabil inntil krigen i Syria startet i 2011.
Da konflikten ble verre, måtte vi forlate hjemmet vårt. Vi flyttet til byen Deir Atiyah nær Damaskus, hvor vi bodde i omtrent et år.
Familien min bestemte seg for å flykte til Libanon i søken etter trygghet.
Der bodde vi i en flyktningleir i omtrent syv år. Vi møtte vanskeligheter hver dag. Den libanesiske hæren trakasserte folk og raidet leiren.
Jeg begynte å jobbe i ung alder. Slik kunne jeg hjelpe familien min med det mest nødvendige.
I denne vanskelige perioden fikk søsteren min en sykdom. Da legene i Libanon fortalte oss at de ikke kunne gi riktig behandling, begynte vi å lete etter en måte å komme oss ut av Libanon på – for å redde livet til søsteren min.
I 2020, med hjelp fra FN, klarte vi å reise til Norge. Søsteren min fikk nødvendig behandling der. Jeg og søsknene mine kunne gå tilbake til skolen etter nesten ni års avbrudd.
Endelig følte vi oss trygge og stabile etter mange år med frykt og usikkerhet.
Nylig var søsteren min gjennom en vellykket operasjon. Det var takket være den avanserte helseomsorgen i Norge.
Denne opplevelsen har bevist for meg at Muhammad Ali sitt sitat er sant: «Ikke tell dagene, gjør dagene tellende».
Etter alt vi har vært gjennom av krig, fordrivelse og vanskeligheter, sa jeg ofte at døden var det enkleste valget. Men jeg håpet alltid at en dag ville komme hvor jeg kunne leve et stabilt og trygt liv.
Nå lever jeg hver dag med håp og optimisme. Jeg sørger for å fylle den med gode minner, fordi livet fortsetter uansett hva.
Klar Tale har vært i kontakt med Ahmeds søster. Hun har godkjent publisering av informasjon i dette innlegget.