Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Etter at søsteren min flyttet bort fra Norge, var jeg helt alene i Norge med en liten sønn og null erfaring med små barn. I tillegg hadde jeg minner fra flere år med krig, flukt og mange dårlige opplevelser.
I starten trodde jeg at det bare var en vinterdepresjon, og at jeg kom til å klare meg så snart solen tittet frem. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var tilfellet.
Det er ikke lett å være alenemor mens du kjemper for din psykiske helse. Jeg prøvde å spille superhelt. Jeg trodde at det var lett å komme over all smerten.
Det er aldri lett å lide i stillhet. Men som skipets leder må du kjempe. Hvis ikke, kommer skipet til å synke. Jeg var nødt til å slippe den tunge lasten og be om hjelp. Jeg trengte hjelp for å løfte meg opp og komme til et normalt liv. Du klarer det ikke alene.
Å oppdra og støtte et barn er krevende i seg selv. Jeg prøver å være sterk og til stede for barnet mitt. Men jeg har lært meg strategier for å håndtere det som føles vanskelig.
Det er krevende, men jeg har lært mye om meg selv og hvordan jeg kan finne styrke i små ting.
Jeg har måttet lære å be om hjelp, ta pauser når jeg trenger det og prioritere egenomsorg for å kunne være den beste forelderen jeg kan være. Jeg har også opplevd mange gode stunder og mye kjærlighet, noe som gir meg mot og håp for fremtiden.
Jeg opplever fortsatt vanskeligheter av og til, men jeg utfordrer meg selv hver gang jeg må stå der og kjempe.
Jeg synes at vi alle trenger de tunge, mørke dagene for å kunne glede oss over lys og lykke.
