Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Innsender ønsker å være anonym for å dele hva hun opplever, av hensyn til barna og seg selv. Klar Tale kjenner til innsenders identitet og har vært i kontakt med henne. Din klare mening kan sendes inn her.
Det er tungt å oppleve rasisme i hverdagen. Det skjer når jeg leverer og henter barna mine på skolen og i barnehagen. Og der jeg jobber.
Jeg prøver å la være å ta meg nær av det. Kommentarer som «yellow bitch» kommer fra de som ikke vet bedre.
Nå ønsker jeg å dele mine opplevelser et sted, selv om jeg hadde hatt en vanskelig dag da jeg skrev denne teksten, og visste at jeg kunne angre etter å ha sendt den.
Jeg vil ikke klage på Norge, som er landet jeg ønsker å bo i resten av livet. Men jeg syns utlendinger burde slippe å oppleve de stadige kommentarene.
I løpet av de siste årene har jeg opplevd flere ting, både erting, stygge kommentarer og nedverdigende uttalelser. Jeg har ingen form for beskyttelse.
Jeg gikk for eksempel på butikken med svigerfaren min. Da fikk jeg høre nedsettende kommentarer bare fordi jeg som asiatisk kvinne sto sammen med en eldre mann. De trodde vi var et par.
Jeg forstod hva de sa, men jeg snakket ikke norsk like flytende som dem, så jeg hadde ikke språk til å forsvare meg der og da.
Nå har jeg bodd i Norge i seks år. Jeg begynner å forstå hva folk sier. Men fordi jeg ikke kan snakke norsk som dem, blir jeg fortsatt ertet av barn der jeg jobber. Jeg opplever også å bli behandlet på en annen måte enn andre, at noen lener seg fram og tar hånda bak øret for å høre hva jeg sier.
Mange av mine kollegaer har ikke norsk statsborgerskap. De gjør sitt beste for å jobbe med norske barn. Som mor vet jeg hvor stor påvirkning vi voksne har på barn, men det er tungt å møte den daglige små og store ydmykelsen, ertingen og hånfliret.
Jobbens tiltak mot dette har vært til liten nytte, i hvert fall for meg. Jeg har til tider funnet det lettere å tie og lukke øynene for det som skjer.
Jeg er skuffet over å se hvordan min opprinnelige entusiasme og følelse av kall har blitt borte. Nå går jeg bare på jobb uten den samme driven som før. Noen sier til meg at ting ville bli bedre om jeg skiftet jobb.
Men vil det virkelig bli det?