Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Påsken er over. Bjørka har fått grønne blader. Da er det på tide å glede seg til 17. mai. Som innvandrer blir jeg alltid så glad og overrasket over denne festlige dagen.
Det er så hyggelig å samles med venner og familie for en frokost før vi drar til byen. Der ser vi tog av barn, hører den blide musikken og ser alle folk gå rundt i pene klær, særlig bunader. Flagg og musikk fyller opp luften, og hele landet blir overstrømmende av glede og god humor.
Ikke så vant til det
Som engelskmann er jeg ikke så vant til en slik hyggelig blanding av nasjonal stolthet og humor. For det første har vi ikke en bestemt dag. Vi er egentlig minst fire land i ett.
I Wales har de Sankt Davids dag, i Skottland har de Sankt Andrews dag og i England har vi Sankt Georges dag. Hvilken dato skulle faktisk ha noe betydning for alle?
I tillegg er det altfor mange forskjellige og dårlige minner mellom landene for oss å ha lyst til å feire en slik britisk nasjonaldag.
Jeg kjenner til at samer har vært nødt til å kjempe kraftig for å holde kulturen sin. De har nå en egen dag den 6. februar. Likevel ser jeg mange folk kledd i samiske folkedrakter på 17. mai, selv så sør som Oslo. Det gjør meg veldig glad og fyller meg med håp for fremtiden at samer og skandinaviske folk kan feire 17. mai sammen.
Videre er engelskmenn uenige om hvordan vi skal feire Sankt Georges dag. Noen føler mye skam over alt som skjedde da Storbritannia styrte et imperium.
Så mange led. Det kan føles som at det ikke er så mye å feire. Få vil bruke en nasjonaldag til å fremme ubehagelige synspunkter og true andre folk. Av disse grunnene og andre har de fleste folk ikke lyst til å ha en engelsk nasjonaldag.
Mange fra ulike kulturer i bunad
Nordmenn har skapt en nasjonaldag som fokuserer på enhet. Jeg har sett folk fra mange forskjellige kulturer ta på seg en bunad. Mine norske venner har fortalt meg at jeg har lov til å gjøre det samme, så lenge jeg bærer den med respekt. Uansett har jeg blitt ønsket velkommen til feiringen i mange år nå, selv om jeg ikke er norsk og sliter med språket.
Det er uten tvil at alt ikke er perfekt. Uvennlige følelser skjuler seg rundt hvert hjørne, særlig rundt dager som handler om nasjonalitet. Det er jo alltid noe å gjøre for å fremme likestilling og forhindre diskriminering.
Derimot klarer 17. mai å være en skikkelig herlig dag med mange gode følelser mellom folk i samfunnet som samles for å feire landet vi bor i. Dette landet med fjell og skog. Dette furete, værbitte landet. Dette landet som vi elsker.