På en kirkegård i Oslo brenner alltid en lykt. Der hviler et av ofrene for terroristen på Utøya. Familie og venner holder minnet om henne levende. Graven er også en påminnelse til oss som går forbi. Om det ufattelig som skjedde 22. juli 2011.
Terroristen drepte 77 mennesker denne dagen. De overlevende deler nå historiene sine om igjen. De er så grusomme at du nesten ikke tror det er sant. Like fullt er dette en del av livet til mange. Det er en del av Norges historie.
Derfor må vi snakke høyt om hva som egentlig skjedde. Om angrepet på Utøya. Om bomben i regjeringskvartalet. Om farlige ideer som ble til handlinger. Terroristen blir trolig værende i fengsel så lenge han lever. Bak murene blir hans bilde av verden stengt inne. Men dessverre finnes det mennesker som tenker likt som ham, ute i det fri. Vi må aldri stoppe å kampen mot dem.
«Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011», sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i sin tale til Norge etter terroren.
Ord kan forvrenge hvordan vi tenker. Men ord kan også snu en overbevisning til noe annet. Derfor er det så viktig at vi svarer folk i ulike nettforum. At vi snakker mot dem som deler tanker som ligner terroristens. Vi må snakke mot rasisme og menneskehat. Og snakke for fellesskap. Da kan vi få andre til å skifte mening.
For 77 mennesker sluttet livet for ti år siden. Drapene berørte et helt folk. Folk gikk i rosetog. Kjærlighet skulle overvinne det vonde. Men det vonde blir aldri helt borte. Sårene gror. Arrene minner oss om det som skjedde.
Terroristen klarte ikke å drepe troen på framtida. Ideen om et godt liv for alle. Demokrati. De lever videre hos nye, unge politikerspirer. De kommer til Utøya på ny. Ideene lever også hos andre. Hos folk som ble vitner på avstand til det som skjedde. Hos de nye, de som bare var små barn da det smalt. Og hos oss som har levd litt lenger.
For du kan ikke drepe en idé som stikker så dypt hos oss. Det viste et samlet Norge i dagene etter terrorangrepet. De store ordene. Klemmene. Varmen.
Men ideen kan bli svakere om vi slutter å mater den. Derfor må vi stå sammen mot hatet. Stå mot de ulmende, onde ideene som fortsatt finnes. De må ikke få overtaket.
Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk, sa Stoltenberg.
22. juli er en dag vi aldri må glemme. Vi må hver dag jobbe for at den aldri skal skje igjen.