Idyllen som ble til et mareritt

På minutter ble området i og rundt den fredelige Hyttegata i Kongsberg forandret til et skrekkscenario. I gata var naboene så gode venner at de ikke engang låste ytterdøren. Der endte flere av dem livet.

Fem personer ble drept i Kongsberg forrige onsdag. De fire kvinnene og den ene mannen var mennesker som skapte en levende by. Gjerningsmannen er en 37 år gammel mann, også han lokal.

Det er fortsatt kort tid siden drapene. Kongsberg sørger. Den nye statsministeren har vært der. Justisministeren har sagt hun synes det er sterkt. Kronprinsparet var med under minnegudstjenesten. Langt fra alle som ønsket det, fikk plass i kirken søndag.

Når noe så tragisk skjer, så slår Norge ring rundt personene som har det vondest. Heller ikke denne gangen blir lokalsamfunnet overlatt til seg selv. Til og med lokalavisa har fått bistand fra journalister i andre medier. Det er en trøst midt i det tragiske.

Etterforskningen pågår for fullt. Men allerede nå melder mange andre spørsmål seg. Hva var det egentlig som sviktet?

Kamerater varslet om 37-åringen. De trodde at han kunne være en fare for andre. Hvorfor fulgte ikke Politiets sikkerhetstjeneste ham nok opp? Han har en historie med helsevesenet for psykiske problemer. Hvilke rutiner gjelder når en slik person, overlates helt til seg selv? Uten jobb og et større nettverk som kan støtte eller hjelpe?

Fortsatt vet vi lite om hvorfor gjernings-mannen angrep. Men fakta er at fem mennesker er drept. En mann er siktet for å ha gjort det. Systemet må ha sviktet i mange ledd før det kom så langt. Til slutt klarte ikke engang politiet å stanse handlingene hans før det var for sent.

Nå står det lys ved dører i Hyttegata der det bodde mennesker som nå er borte. Det er umulig å hindre det som er gjort. Men nå må myndighetene på banen. De må gjøre noe med det som ikke virker. Det fremstår som det beste våpenet for å stanse lignende angrep i fremtiden.