Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Først var det krigen som ødela alt rundt meg. Jeg prøvde å håpe og starte på nytt. Men så kom flere ting som ødela alt igjen. Hver gang jeg starter på nytt, føles det som om jeg slutter og begynner om igjen.
Jeg har aldri gitt opp. Hver gang jeg starter på nytt, har jeg stort håp om at det en dag skal bli min dag. Men med tiden har jeg mistet alle rundt meg. Nå føler jeg meg helt alene. Det er som om jeg har slått av alle lysene rundt meg. Men hvor kommer motivasjonen fra hver gang jeg starter her og der med små ting som får meg til å føle at jeg er viktig? Stemmen min er viktig. Jeg har evnen til å skrive til alle i verden.
I 2018 skrev jeg en artikkel om å være 25 år gammel. Da hadde jeg masse energi, og jeg trodde at jeg ville oppnå alle mine drømmer om noen år.
Jeg flyttet deretter til Oslo og startet på flere linjer. Men jeg mistet meg selv underveis. Hver gang jeg var tilbake, var jeg sterkere enn før. Nå er jeg i mitt tredje år som helsesekretær. Og jeg følger fortsatt drømmen min om å skrive. Jeg vil bare si til alle dere som leser dette, at dere er sterke akkurat som jeg var da jeg lovet faren min at jeg aldri ville gi opp å bli en forfatter. Fortsett å tro på dere selv og aldri gi opp drømmene deres.
Det kan være at jeg er en vinterperson. Jeg er født på vinteren og liker den stemningen denne årstiden gir. Men hvert år på samme tid begynner jeg å føle meg vinterdeprimert.
Jeg blir veldig sliten av alt. Jeg mister motivasjonen og alt virker bare svart og mørkt. Jeg savner gamle dager, foreldrene mine og alt som minner meg om tingene jeg har mistet. Det har aldri vært enkelt for meg å komme meg igjen uten å ha sår i hjertet. Og hvert år har jeg de samme tankene: Hvordan kan vi fortsette å elske noe som gjør oss vondt? Er det noe galt med å like vinteren når den er så voldsom for meg?
Det kan være at jeg nå trives bedre med følelsene mine. Og det kan være at jeg har lært meg å akseptere smerten uten å miste meg selv.
I år har jeg klart å gå på trening, selv om jeg gråter på vei tilbake. Tårene hjelper meg med å ta imot den følelsen. Yoga har også lært meg hvordan jeg kan trøste meg selv når jeg føler meg veldig ensom, og når det er greit å akseptere at jeg er deprimert.
Dette har jeg ikke opplevd på flere år. Faktisk nesten hele livet mitt. Ja, jeg er en vinterperson. Jeg liker det kalde og mørke, selv om det sårer hjertet mitt. Jeg vil alltid glede meg til vinteren kommer.
Hvorfor deler jeg dette med verden? Jeg gjør det fordi jeg vet og er sikker på at flere føler det samme. De leser artikkelen mens de har lyst til å gråte. Tenker at ingen forstår. At det ikke er noen vits å leve. Men det er det jo! Vi alle opplever vanskelige tider, mister og tappes, elsker og hater, faller og starter på nytt igjen og igjen.
Jeg sender en stor klem til deg og til alle sammen. Husk alltid at tiden går, og at ingen alltid har det bra. Hvis det er ingen som har lyst til å høre på deg, så er jeg her for å trøste deg og si at vi alle er her for deg.