Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Sjefen din ber deg om å gjøre en oppgave. Vet du hvor grensa går mellom hva som er innafor at hen ber deg om og ikke? Og nå tenker du sikkert, nei, men det kan jeg google. Og ja, du googler.
Du finner ut at du egentlig har en rettighet. Og at sjefen din har behov for litt voksenopplæring. Litt behov for at noen gir tydelig beskjed. Kanskje til og med litt klein voksen-kjeft blir nødvendig. Det er jo tross alt ikke sånn i Norge at hen kan oppføre seg som hen vil.
De aller, aller fleste forteller at de har det veldig fint på jobb. Men så snur vi litt om på spørsmålet. Vi spør om det er noe de kunne tenke seg å endre på arbeidsplassen. Da blir det litt andre tilbakemeldinger.
Det er jo ikke sånn at vaktlistene skal komme helga før. At du ikke får pausen du har krav på. At du ikke får den opplæringen du skal ha.
Men hva om sjefen ber deg om å ikke være så firkantet. Du vil jo ha sommerjobb neste sommer og. Eller så vil du jo ha flere vakter. Skal du gi beskjed, eller skal du bite tenna sammen denne gangen. Svelge stoltheten litte grann og bare svare med et «ok».
De fleste gjør nettopp det. Sier ja til det sjefene ber om. Enten fordi man ikke vet hvilke regler som gjelder i arbeidslivet. Eller fordi man er redd for eventuelle konsekvenser og ubehageligheter ved å si «nei».
Om du «googler» og finner ut hva reglene er, kan det likevel være vanskelig å sette en grense og si «nei». Det er helt menneskelig. Men det er enormt mye enklere om du ikke må gjøre det alene.
Dersom du og kollegaene dine er medlem av en fagforening, og har valgt en tillitsvalgt, vil den personen ha fått opplæring. Hen har som jobb å ta opp saker på vegne av alle de ansatte. For opplever du noe som er litt kjipt, kan du vedde på at kollegaen har en lignende historie.
Men dersom du velger å ikke være medlem i fagforeningen, må du spørre deg selv.
Hvor langt er du villig til å strekke deg? Klarer du å stå opp for deg selv helt alene?
