Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Jeg leste det Adam Berge nylig skrev om inkludering og jobb. Vi er venner og fikk begge jobb gjennom stiftelsen Helt Med. Han skriver at flere må få bli en del av arbeidslivet. Det er jeg helt enig med ham i.
Mitt navn er Johannes Tveitnes. Jeg er 29 år gammel og kommer fra Jørpeland i Rogaland. I dag jobber jeg som service-medarbeider og vaktmester på Strand rådhus i Strand kommune i Rogaland. Denne jobben fikk jeg i november 2021.
Mitt møte med arbeidslivet startet flere år tidligere – på en folkehøgskole i Moelv.
I 2016 gjorde jeg som mange andre unge. Jeg valgte å ta et år på folkehøgskole. Men ett år ble til tre år. I disse årene var jeg innom FN-akademiet og lærte om internasjonal politikk. Så gikk jeg på journalistikk-linjen. Det tredje året hadde jeg ikke noe å gjøre på. Da sendte jeg en e-post til rektoren ved skolen og spurte etter jobb. Jeg fikk jobbe som både nattevakt og vaktmester.
Jeg har en funksjons-nedsettelse i form av spesifikke språkvansker. Hjelpa fra Nav har vært grei nok. I 2018 ble jeg til slutt ufør.
Men jeg hadde ikke lyst til å stå utenfor arbeidslivet. Jeg ville heller bidra og få en skikkelig jobb. Siden jeg var blitt ufør, søkte jeg om en VTA-plass (varig tilrettelagt arbeidsplass). Men jeg merket allerede etter et par måneder at dette ikke var noe for meg. Jeg trivdes ikke. Det var noe med graden av hjelp jeg følte at jeg ikke trengte. Dessuten hadde jeg lyst til å jobbe med mennesker.
Hva nå? En dag satt jeg foran PC-en og googlet. Jeg søkte etter jobb for dem på uføretrygd. Da fant jeg Helt Med, som hjelper dem med funksjons-nedsettelser og uføre med å finne en jobb i det ordinære arbeidslivet.
Jeg fikk en jobb i Sandnes kommune. Jeg ønskte meg mest en jobb hjemme i Jørpeland i Strand kommune, men ville likevel prøve jobben i Sandnes, som ligger rundt 40 kilometer unna.
Korona-pandemien i 2020 snudde som kjent alt på hodet. Samfunnet stengte ned og folk måtte jobbe hjemmefra. Andre ble permitterte fra jobbene sine. Jeg var en av dem som ikke kunne bli permittert. I jobben min på Sandnes rådhus hjalp jeg til da de eldre skulle få vaksiner. I mellomtiden åpnet det seg en mulighet i nettopp Strand kommune, der jeg jobber i dag.
Jeg er til og med så heldig at jeg bor like ved kommunehuset.
Alle arbeidsplasser tjener på å tenke som Strand kommune, og skolen der Adam jobber. Arbeidsgivere må være mer åpne for å gi jobb til folk med funksjonsnedsettelser.
Så synes jeg og Adam heller ikke noe om ordet utviklingshemmet. Man bør heller bruke navnet til folk, og unngå å henge seg opp i diagnoser.
Det er noe med ordet «utviklingshemmet» som sier at du ikke utvikler deg. Det mener vi er helt feil. Vi utvikler oss alle sammen.