«Fra første dag forventer vi at de skal sitte stille i mange timer»

I dag starter barn på skolen når de er seks år gamle. Fra første dag forventer vi at de skal sitte stille i mange timer. De skal lytte til en voksen som snakker. De skal gjøre oppgaver fra en bok.

Som voksne vet vi hvor krevende dette kan være. Likevel ber vi barna takle det dag etter dag, gjennom ti skoleår og så videregående. Barn skal sitte stille og følge med. 

De får 10 til 15 minutters pauser etter hver skoletime på 45 minutter. Det er ofte for lite for en kropp og en hjerne i utvikling. 

Skoleåret varer i 190 dager. I tillegg får barna lekser som de skal gjøre hjemme – ofte etter en allerede lang og krevende dag.

Vi voksne har som regel fri etter jobb. Så hvorfor forventer samfunnet at barn skal fortsette å jobbe etter skoletid? 

Hvorfor har vi ikke et system som tar mer hensyn til barns faktiske behov for bevegelse, lek, hvile og variasjon?

En skolemodell fra en annen tid

Det kan virke som at vi har bygget skolesystemet vårt på en gammel modell. Det er lite rom for alternative måter å lære på. 

Hvis et barn ikke følger læreplanen, blir det raskt definert som et problem. Ofte sier vi: «Dette barnet forstår ikke», eller «han klarer ikke å følge planen». 

Men kanskje spør vi for sjelden: Hva kan dette barnet, utover det som står i bøkene? Altfor mange barn faller utenfor fordi skolen ikke evner å se dem bak atferden. 

Det er en tro på at alt skal passe inn i én og samme mal. I stedet burde vi våge å tenke nytt. 

Vi bør spørre: Hva inspirerer dette barnet? Hvordan lærer det best? 

Foreldrenes umulige rolle

Når barnet sliter på skolen, er det ofte foreldrene som må ta ansvar. 

Men mange foreldre har verken kunnskap, erfaring eller ressurser til å følge opp barnets behov på en faglig måte. Likevel blir det forventet at de skal forstå diagnoser, kommunisere med skolen og sørge for at barnet ikke faller ut. 

Dette er egentlig skolens ansvar.

Vi lærer ikke psykologi i grunnskolen. Likevel skal vanlige foreldre forstå komplekse utfordringer som ADHD, autisme eller traumer. De skal vite hvordan de legger til rette for læring. 

Vi overlater barna våre til skolen med tillit. Men mange opplever at denne tilliten brytes når barna blir eldre og utfordringene starter.

Et system i ubalanse

Mange av dem som jobber i skolen, har ikke spesialisert utdanning i diagnoser og tilrettelegging. Mange er slitne. De får for lite betalt og jobber for mye.

Hvis du ikke brenner for å jobbe i skole, er det lett å miste gløden. Samtidig finnes det flere og flere yrker der du kan tjene godt uten å måtte stå i krevende møter med andre. 

Det gjør det vanskeligere å få folk til å bli lærere, eller beholde dem.

Måten vi lærer bort på, blir viktigere jo eldre vi blir. Likevel insisterer vi fortsatt på en skole der barna må sitte stille og lære teori. Mange barn ville lært mer med praktiske oppgaver.

Må ha diagnose

Et barn må ofte ha en diagnose, for eksempel ADHD. Først da får barnet tilrettelegging. Barnet får da en individuell opplæringsplan (IOP).

Hvorfor må vi vente på et stempel fra BUP eller PPT? Vi kunne jo sett barnet og lagt til rette for læring mye før. Skolen burde være i forkant og møte barn med nysgjerrighet og fleksibilitet, ikke avmakt og regler.

Altfor ofte handler fokuset i skolen om atferd: «Han er utagerende», «hun er frekk», «hen forstyrrer timen». 

Men hva om atferden er barnets språk for å si at noe er vanskelig? Hva om vi møtte det med forståelse i stedet for straff?

Samtidig lever gamle kjønnsroller fortsatt i oss. Gutter skal ikke gråte. Jenter skal være stille og pliktoppfyllende. Kvinner skal ha kontroll på barna, hjemmet, matpakken og møteplanen. Hvis ikke, vurderes familien som «utenfor normalen». Blikkene utenfra kan bli harde.

Mødre bærer fortsatt mye av ansvaret i familien. Både for det som handler om følelser, og det praktiske. Mange opplever å bli målt mot en standard som er umulig å oppnå.

Tid for endring

Barn lærer ulikt. De vokser ulikt. De trenger ulike ting. Likevel prøver vi å presse dem inn i den samme formen – og blir overrasket når noen sprekker.

Det er ikke barnet det er noe galt med. Det er systemet som må justeres. Og det haster.