Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Spania, 2007:
Jeg jobber og bor «i sola». Himmelsk og enkelt.
Akkurat da starter min, eller bedre sagt vår, historie ...
Vi får en ny kollega, og jeg må lære ham opp. Jeg skal vise ham hva vi gjør, og hvordan vi gjør det.
MEN han er norsk! Jeg har aldri møtt en nordmann før. Jeg tror ikke at han blir lenge i jobben hos oss, eller blir med meg til Australia.
Etterpå får han backpacker-visum ett år til Australia. Han sier til meg: Jeg blir med deg til Australia, og etter hvert blir du med til Norge.
Norge? Jeg var irritert! Jeg liker sol, og han tror virkelig at jeg ønsker å bo i snøen? Vi har også veldig fantastisk vær, sier han. Ikke bare snø.
Ja vel, hva skal jeg si, jeg var forelsket.
Norge, 2012:
Jeg sitter med min viking (forlovede) i flyet og lander snart i Oslo. Jeg ser ut av vinduet og ser ... snø?!? Tuller du? April og snø?
Han sier at Norge også har sol. Hørte jeg feil? Jeg ser på ham, og han bare smiler. Ok, 1:0 til deg, kjære.
Tilvenning har vært veldig enkelt, må jeg si. Jeg hadde kjøpt meg vintersko og vinterklær – på tilbud selvfølgelig. I APRIL! Jeg venter fortsatt på sommeren! Heldigvis fikk vi en jobb hver innen tre måneder. Ikke bra betalt, men vi fikk noe.
I 2024 er det dessverre ikke lenger enkelt, synes jeg.
Når du kommer til Norge, er det ikke lett å få penger med en gang til å bli i stand til å betale leie og depositum. Norge er veldig dyrt. Å få en jobb som er bare på dagtid, er veldig vanskelig å finne. Vi har bygget et hjem, vi har startet en familie. Men jeg klarer fortsatt ikke å bytte jobb innenfor min kompetanse.
Hva er feil? Hva må jeg gjøre? Jeg må dessverre starte helt på nytt. Igjen! Hvorfor? Først og fremst trengte jeg aldri et norskbevis.
Etter 12 år i Norge, ekteskap med en nordmann og med norsk familie, må jeg ta norskprøve.
Flere år gikk uten at jeg lyktes med å finne en annen jobb. Da «pushet» mannen min meg ut for å møte folk som er i samme situasjon som meg.
Jeg hadde allerede vært på ulike språkkafeer i hele byen. Så husket jeg på Deichmans språkkafe. Her kunne jeg sitte ved siden av noen, og høre litt rundt på hvem som allerede har et høyre nivå i norsk. Her har jeg endelig funnet mennesker som også trengte B2-nivå for å komme videre i arbeidslivet.
Til slutt må jeg bare takke alle frivillige på språkkafeen. De har hjulpet meg veldig mye med å forberede meg til å bestå norskprøven. Med lave skuldre, og med et smil!
Flere av deltagerne på Deichmans språkkafé har skrevet meningsinnlegg. Her kan du lese dem:
– Vi grep sjansen og flyttet til Norge
– Jeg trodde at jeg ville få jobb snart
– Hvorfor gjør vi det så vanskelig for menn å jobbe i sosiale yrker?