Dette er et debattinnlegg. Meningene er skribentens egne. Din klare mening kan sendes inn her.
Ramadan som norsk konvertitt er vanskelig å forklare.
For ti år siden hadde ramadan ingen betydning for meg. Jeg visste ikke hva det var. Jeg lurte på hvorfor noen velger å gå en hel dag uten å spise? Og uten å drikke vann?
I år er jeg takknemlig for at jeg kunne faste igjen. Jeg kunne ikke faste de to siste årene, så i år har det føltes ekstra godt.
Men la meg ta deg tilbake til min første ramadan.
Året var 2016, og jeg ble muslim bare to uker før ramadan startet. Alt var nytt. Det føltes veldig merkelig å gå en hel dag uten mat. Magen min rumlet. Halsen var tørr. Da vi satte oss ned for å spise iftar ved solnedgang, hadde vi så mye mat foran oss. Men det som smakte aller best, var det første glasset med vann. Jeg delte en leilighet med andre muslimske studenter, så vi hjalp hverandre. Vi sto opp før daggry for å spise sammen. Etter vi spiste, ba vi sammen. Deretter sov jeg noen timer før jeg måtte på jobb eller forelesning.
En dag satt jeg i bilen etter jobb og gråt. Jeg var sliten og ønsket bare å spise middag med familien. Da var det enda flere timer igjen til jeg kunne spise.
— Marte Nøren
Jeg kom meg gjennom måneden. Da det var id, dro hele vennegjengen for å delta på id-bønnen ved den lokale moskeen. Det myldret av mennesker. Jeg tok av meg skoene og fant en plass i rekkene for bønneteppet mitt og ventet på at det skulle starte.
Jeg husker fortsatt den gode følelsen av å være med på noe så stort. Der sto vi på rekke og rad – med ulike nasjonaliteter, bakgrunner og språk – og vi ba alle til én Gud. Etter id-bønnen og en kort tale, dro vi tilbake til studentboligene og spiste masse god mat som vi hadde forberedt dagen før.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at alle ramadan har vært like fine, men det ville vært en løgn. Som konvertitt og den eneste i familien som er muslim, har jeg iblant følt meg ensom.
Et par år var jeg i hjembyen min hvor det er veldig få muslimer. Jeg kjente heller ingen andre der som hadde konvertert til islam. En dag satt jeg i bilen etter jobb og gråt. Jeg var sliten og ønsket bare å spise middag med familien. Da var det enda flere timer igjen til jeg kunne spise.
I løpet av de årene avtalte jeg med et par venner om å ringe og vekke hverandre. Slik at vi rakk å spise før fasten startet. Jeg satt alene og spiste sehri halv 4 på morgenen, men det var noe fint med det også. Jeg så solen stå opp mens alle rundt meg sov. Ramadan bringer en egen følelse av ro som de andre månedene ikke har. Jeg har lært meg å sette pris på de stille stundene mellom iftar og sehri.
Siden den gang har jeg giftet meg og fått barn. Så det har gjort ramadan annerledes de siste årene. Jeg har alltid hatt noen å dele sehri-måltidet med, og vi har ofte invitert andre til å ha iftar sammen med oss.
Et av mine beste ramadan-minner er fra tarawih-bønnen det året jeg studerte i Rochester i USA. Vi hadde fullført fasten med venner før vi dro sammen til moskeen. Der var det helt fullt og vi sto skulder mot skulder. Det var så fredelig, og jeg kjente en ubeskrivelig ro i moskeen den kvelden. Alle smilte og var i godt humør.
Ramadan handler om mye mer enn bare mat. De vanlige rutinene snus opp ned. Dette tillater oss å senke tempoet. Ved å fokusere bare på det viktigste – bønn, Allah, og å bli et bedre menneske.
I ramadan leser vi mer koran, ber mer, og blir mer bevisste på våre handlinger. Jeg kjenner ofte på mer takknemlighet for alt jeg har. For vi vet at mens du og jeg sitter trygt i Norge, er det krig, sult, vold og fattigdom i altfor mange land.
Nå nærmer det seg slutten av min niende ramadan. Vi venter i spenning på en ny id. Tidligere har jeg hatt id-feiringer hvor jeg ønsket at jeg hadde vært på jobb i stedet for. Fordi jeg ikke hadde noen å feire med. Nå som jeg har min egen lille familie med mann og et barn, er det vår tur til å skape tradisjoner.
I år for eksempel, skal vi feire med svigerfamilien min for første gang. Jeg har blitt lovet masse god mat, nye klær og godt humør. Jeg gleder meg til å se hvordan det blir!