«Er jeg egentlig norsk i det hele tatt?»

Kofferter blir stablet i en maxitaxi. Det er så vidt vi får plass til alt. En siste klem til broren min i pøsregnet.

Når sees vi igjen?

Det er ikke første gangen jeg har pakket sammen livet i en koffert. Han er godt vant med å vinke farvel. 

På den andre siden av flyturen venter et nytt liv. Denne gangen er jeg godt kjent med dette nye landet som skal bli mitt. 

Malta smiler mot oss i måneskinnet. Byene vi råkjører gjennom, er sandsteinsgule. Å bygge hus av tre er utenkelig i et land uten trær. Her finnes bare de lave palmene som gynger i vinden over oss. Vi sjekker inn på hotellet, i morgen må jeg finne en leilighet. Et nytt hjem i et nytt land. 

Sammenlignet med de organiserte systemene i Norge føles kaoset her uvant. Det tar bare én dag å få leilighet. Avgjørelsene går så fort her: bare tre dager seinere flytter jeg inn. Jeg setter meg på sofaen og ser meg rundt i denne uvante leiligheten. Aircon på veggen, skinnende hvite fliser på gulvet, gassbeholder på balkongen i sjakten. Så ulikt hjemme, men så veldig kjent. Jeg har flyttet til og fra Malta flere ganger enn jeg orker å telle. 

Jeg har bodd i utlandet så mye at Norge ga et kultursjokk da jeg flyttet hjem for to år siden. Å bo så lenge i utlandet gjør at du endrer seg. Det får meg til å spørre, er jeg egentlig norsk i det hele tatt? Hva, utenom knallblå øyne, bunad og Karmøy-dialekt, gjør meg norsk? Er jeg blitt en fremmed? 

Det er noe magisk med å ikke passe helt inn ett sted. Å være en som ligger mellom linjene. Det er en frihet i å ha fått velge de delene av seg selv en vil beholde, og velge hva en vil ta med seg av alle disse kulturene en møter på.

Jeg har lært å småprate av amerikanerne. Jeg har også lært:

• å være brutalt ærlig av franskmennene

• å gå med stolthet av egypterne

• å respektere de rundt meg av japanerne

• å se gleden i alt av tanzanierne

• å slappe av av italienerne

• å fortsette når det blir vanskelig av britene

• å danse gjennom livet av cubanerne

• å være nøyaktig av tyskerne 

Men helt i bunn ligger ydmykhet og tillit som jeg har fra Norge. Du mister aldri identiteten din, du bare maler litt på overflaten, låner litt farger av dem rundt. Du skaper noe nytt og vakkert. For det er det kulturer er: vakre farger og nyanser av det å være menneske.

 Jeg så disse nye og vakre menneskene på språkkafeen. Hvordan de har klart å holde på sin kultur, samtidig som de blander den med det de liker best ved den norske kulturen. De er litt mer fargerike, litt sterkere, av å være en blanding av kulturer. De er helt seg selv.

Når vi lærer et nytt språk, lærer vi også nye måter å leve på. Vi lærer nye måter å tenke på. Vi finner en ny side av oss selv. Og det å finne en ny måte å uttrykke seg på, det er magi. Som om en skjult side av deg plutselig får komme frem for hvert språk en lærer.

Så hvor er jeg fra? Joda, jeg er norsk. Norsk, men jeg er farget av alle menneskene og kulturene jeg har møtt på så langt. En blanding av de kulturene jeg har blitt kjent med. Blitt min helt egen farge, akkurat som så mange av dem jeg møtte på språkafeen på Lambertseter.

Vi er norske, brasilianske, maltesiske, iranske, ukrainske, kinesiske, kurdiske og så mye annet. Vi er en stolt blanding av vår historie og av de menneskene vi har møtt på veien.